Byløvene

Fett på Torshov

Gode, gamle Soria Moria-kroa har de siste åra vært mer gammel enn bra. Nå er det blitt både nytt, godt og rått på Torshov.

Dagsavisen anmelder

5

Hvaskjer

Vogts gate 64, Oslo

Tlf. 22 79 70 70

MAT               5
MENY            5
MILJØ            5
SERVICE       4
PRISNIVÅ      4

Fra høyttalerne strømmer det klassisk rock fra Nick Cave og PJ Harvey. Veggene er svarte, og på kjøkkenet står flammene fra grillen nesten i taket. Lokalet som har huset kroa på Torshov gjennom ulike eiere og såkalte konsepter de siste årene, er ikke til å kjenne igjen. Den klaustrofobiske passasjen for å komme inn i lokalet er åpnet ved at baren er flytta, og arealet er utvidet innover med dansegulv og konsertlokale.

– Jeg er bekymra for husleia, hvisker den ene løven og kikker seg rundt. – Jeg og, for her er det plass til mye folk! I tillegg til å være restaurant, som vi er på plass for å sjekke ut, er det en egen spillavdeling i andreetasje og to barer der helgefolket kan drikke cocktails og svinge seg. Men selv om stedet har mange kvadratmeter, er spiseavdelingen smart plassert slik at den føles intim. Hvaskjer heter Torshovs nye lekestue for voksne. Et navn vi finner mer pubertalt enn genialt, men det er som britene sier «the proof of the pudding is in the eating» – kommer det folk, så spiller det ingen rolle hva stedet heter. Stemningen er tilbakelent, og vi finner selv fram til et bord. Unge kelnere i svarte skjorter spinner rundt. Vår mann er svært ungdommelig og slentrende. Både tone og stil avslører at det sikkert er 20 år mellom kelner og gjester, og det føles som 100. Det kan være irriterende, men det kler stedet. For det er åpenbart at man har ønsket å bygge et ungt, rocka og røft sted.

To store glasskap dominerer spiseavdelingen. Et for lufttørking og modning av kjøtt og et for flasker med øl. Installasjonen er vanligere å se med vinflasker, men vi tar hintet. Her er det kjøtt og øl som gjelder. En kombo vi ikke akkurat motvillig aksepterer. Menyen forteller om et gjennomført rock'n'roll-kjøkken. Noen artige småretter er det plass til for dem som bare vil ha litt attåt ølen: Østers, ceviche, krydderpølse og fenalår. Eller hva med fritert oksehalenugget med blåskimmelsmør? Eller et såkalt trylleplatå med fries, råtten kål, pølse, bacon og diverse annet? Eller svin med hoisinsaus på en dampet melbolle? Rocka crossover, må det kunne kalles.

Men våre kjøtthungrige blikk fester seg på de to forrettene: Carpaccio av urfe (viktig med riktig trykk når man skal si det), som er de gamle, norske melkefe-rasene. Den skal komme med kastanjekrem, shitakesopp og parmesan. Den andre er indrefilet tartar av urfe servert med posjert egg, rødbeter og soppketsjup. Valget faller enkelt på carpaccioen. Til hovedrett er valgene flere, og mye frister. Burger, fritert kylling, short ribs, men også grilla kveitekotelett og en vegetartallerken. Valget faller likevel, når vi først sitter og kikker inn i mørningsskapet der dyreskrottene henger og godgjør seg, på hengemodnet entrecôte med urtesmør, salsa, kullbakt pastinakk og rosmarinkrydrede fries med parmesan.

Til mørning av oss selv og som drikke til forretten velger vi den av erfaring eminente pale ale-en fra det amerikanske Sierra Nevada-bryggeriet. Den roper mot oss fra glasskapet. Forretten er kjapt på plass, og vi kaster oss over de rå kjøttskivene. Ofte er carpaccio litt kjedelig og eterisk, kjøtt som bare forsvinner. Men dette, derimot, wow! Sammen med noen sylta sitronskall, pistasjnøtter, kastanjekrem og sopp, er det en nydelig komposisjon, og kjøttet av urfe er helt spesielt. Smakfullt og med digg tyggemotstand. Helt rått.

Entrecôten kommer i en treboks, som må innrømmes er en røff måte å presentere mat på, men ikke i overkant. Kjøttet kommer medium minus stekt som standard, som betyr litt blodig. Det skal man ikke være redd for. Entrecôte er kjøttets konge og din venn med sitt saliggjørende fett som gir masse smak. Mørt som smør er det også, men den solide kladeisen med urtesmør på toppen kunne vært halvert. Men fries med rosmarin, en ikke helt vanlig kombo, er så godt at de gylne potetfingrene nesten utkonkurrerer kjøttet. Løvene er enige om at de fettmettede deilighetene er blant de beste de har smakt. – Fries i verdensklasse!

Flere anmeldelser:

Løvene er skikkelig fornøyde og så stinne at vi vurderer litt brennevin for å smelte maten. Men protestanten i oss sier nei, det er tross alt tirsdag. Men en liten søtsak til å runde av unner vi oss sammen med et par americano. Valgene er få: Eplepai med vaniljerømme eller mer rock'n'roll – en «overkill» heter det i menyen: sjokolade, popkorn og cola. Det siste et valg vi ikke engang klarer å reflektere over, så det blir pai. Og igjen er gleden stor.

Vi er imponert over kjøkkenet og oppsummerer med at Hvaskjer er «typete», stilmessig gjennomført og har en «større enn Oslo»-følelse. Kjøttmette raver vi ut i sommerkvelden i april, håpefulle om at torshovfolket kjenner sin besøkelsestid.