Et sted man kommer tilbake til

Le Benjamin nederst på Grünerløkka er øverst på ønskelista. Noe så sjeldent som en helt sikker vinner.

5

Le Benjamin

Søndre Gate 6

Tel.: 22 35 79 44

Mat: 5

Miljø: 5

Meny: 5

Service: 5

Prisnivå: 5

Le Benjamin.
Foto: Mimsy Møller

Et restaurantbesøk på innfall en fredagskveld er lettere tenkt og dagdrømt enn gjort hvis du vil spise på ett av byens mest populære spisesteder. Lykken var derfor stor da stemmen i telefonen ønsket oss velkommen klokka halv ti. Vi var ikke vonde å be.

Det er noe magisk med fredagskvelder. Sånn er det for mange av oss, og derfor er lokalet fylt til randen med høyfrekvent glede når vi ankommer. Bordene rundt oss har jo allerede hygget seg en stund, og nærmer seg slutten på sine crescendoer.

Aperitiffen er for lengst fortært der ute i ettermiddagens etter-jobb-dis så vi hopper rett til rødvin. Med full tillit til personalet bestilles et glass Pinot Noir, som seg hør og bør på en fransk bistro. Raskt er et raust skjenket glass burgunder servert.

Byløvene har vært her før. Dette er vårt fjerde besøk siden åpningen i 2011. Og slik er det for mange, Le Benjamin er e sted man kommer tilbake til. Og grunnen er veldig enkel: Du er garantert høy kvalitet på alt – mat, drikke og service – og derfor et godt måltid. For de fleste tar det sikre for det usikre. Fransk bistromat foran det eksperimentelle og grensesprengende. Det ujålete foran det pretensiøse. Hvis man kan toppe de ingrediensene med hyggelige priser, er det nærmest et uimotståelig restauranttilbud. Det vil enhver som har prøvd å bestille bord, kunne bekrefte. Det er ofte umulig.

Les også: «Det er vanskelig å se hva som skiller denne restauranten fra en stjerne»

Likevel står eieren selv og tørker glass bak baren en fredagskveld. Det er et godt vitnemål om hvor mye hard jobb som ligger bak en suksess – for ikke å si overleve – i Oslos restaurantverden.

Lokalet har vært mer eller mindre uberørt siden starten utover nødvendig vedlikehold. De høye skinnsofaene langs veggene, de nesten klisjéaktige, overdrevent franske plakatene med tango og Edith Piaf, og de klassiske bistro-stolene, er selvsagt en slags rekonstruksjon av det franske, men det er elegant gjort og setter den rette stemningen.

Løvinnen lar seg friste av kveldens treretter til mer enn anstendige 565 kroner, som består av skalldyrsuppe, skrei og oster til dessert. Løven har fått kjøtthungeren i seg og vil gjerne ha en entrecôte. Kloke av skade bestemmer de seg for å dele forrett all den tid de vet at luftig, vidunderlig fransk landbrød og smør ofte er for godt til ikke å forspise seg på.

Skalldyrsuppa er gull. Masse smak og kraft i dobbelt forstand, men dette balanseres fint med syre. Som tilbehør kommer toast med safranmajones. Selvsagt angrer man på en delt porsjon når man glupsk skraper skåla tom.

Les også: Friheten til å leke gjør et måltid her unikt

Løvinnen er yr av lykke når skreien kommer. Den flaker seg perfekt og kommer seilende med hasselbackpoteter. Fisken er utsøkt. Like fornøyd er løven, som får sitt kjøtt. Han lever etter følgende moralske kodeks: Skal man spise kjøtt, så gjør det sjelden, men gjør det skikkelig. Entrecôte er å gjøre det skikkelig. Akkurat dette eksemplaret kom på en seng av potetskiver stekt i andefett, løk og dill, med en liten skål salat til – for å gi litt god samvittighet, kanskje. En stor og rustikk rett. Ferdig oppskåret, er løven derimot usikker på om er så lurt. Safter og varme forsvinner fortere enn nødvendig, og man må treffe planken for servering perfekt.

Løven vil ha hennes osteporsjon, men dette er en pragmatisk duo, så de kaster seg over menyen på ny. Melkesjokoladesufflé! Voila. Vår hyggelige, unge lærling advarer oss om at den tar et kvarter å tilberede, men her har ingen dårlig tid, selv om klokka nærmer seg natta. Og den var mer enn verdt å vente på. Litt Sauternes i glasset til osten smører det meste.

På vei ut er det egentlig én bare en ting å si, til Le Benjamin: Au revoir!