Byløvene

En gastronomisk sjarmbombe

Kan man spise en Gin and Tonic? Svaret er ja på Bokbacka, Oslos nykommer som bør få både en- og tostjerners konkurrenter til å spisse pinsetten.

Dagsavisen anmelder

6

BOKBACKA

Skovveien 15

Tlf: 412601

Mat              6

Meny            6

Miljø             5

Service         5

Prisnivå        5

Simon Weinberg har bakgrunn fra blant annet verdens beste restaurant, Noma i København, samt Bagatelle og Lille B i Bygdøy allé. Nå har han flyttet et par hundre meter opp i Skovveien og åpnet Bokbacka, oppkalt etter hans egen barndoms gård i Österlen, et, ifølge hans kollega, «utrolig ställe». Det er også restauranten hans, en nykommer i Oslo som rett og slett framkaller den store indre jubel etter hvert som St. Petersfisk, hjortetartar og nype-is kveiles ut på keramikkflatene.

Byløvene har bestilt bord og bedt om å få plass i baren, etter noen gode hint om at det er her man bør sitte, selv om det også er fine plasser langs vinduene ut mot gaten i lokalene som en gang huset Hotel West. Vi skjønner med en gang hvorfor baren er å anbefale. På gode, myke barstoler får du orkesterplass til benkene hvor maten lages og legges opp. Kokkene står for det meste vendt mot deg, og småpludrer og forteller selv om man blir sittende mest storøyd å se på hvordan den ene retten etter den andre konsentrert danderes. Men det skjer ikke mer åpenlyst enn at synet av den ferdige konstruksjonen overrumpler idet den plasseres foran deg. Som forretten «Treet», inspirert av bonsaitreet hos Noma, som er et voksent tre med «gress, jord & mose» dandert rundt stammen, eller grønnsaker, rug og annet organisk som gir en perfekt start på måltidet, både for øyet og ganen. Ridgeview i glasset, en musserende fra – av alle steder – Sussex i England, er også en god overraskelse.

LES OGSÅ: Trass og tro på Tranen

Bokbacka har selv satt noen merkelapper på stedet. «Folkelig gourmet» er den ene, en «Nordens Izakaya» er en annen. Begge viser seg å holde vann, for i motsetning til mange av restaurantene i Norden i dag som inspireres av det nordiske og kortreiste, er Bokbacka mer smak for ganen enn kreasjon for øyet – selv om det siste også er ivaretatt på beste vis. Det japanske reflekteres i måten maten serveres på, og viser inspirasjonen fra izakayaer og sushitradisjonen. Selv de mest «petit» rettene på Bokbacka føles som en fullverdig del av måltidet, smaksmessige munnfuller som metter samtidig som de gir lyst på mer. Den heldekkende menyen «Omakase», altså kjøkkensjefens valg til 755 kroner, er sterkt anbefalelsesverdig, og gjerne supplert med sommelierens vinmeny. På vår kveld kostet vinmenyen 795 kroner, og samlet gir det et prissjikt som ligger på halvparten av Ylajali-nivå og på en knapp tredjedel av Maeemos, de to restaurantene som ligger nærmest i konsept om man tenker kun mat. I tillegg har Bokbacka lagt inn et sjarmerende og ujålete gir, som uten å fire en tomme på service og kvalitet, bruker baren som sittealternativ og kokker, servitører og sommelierer som alle går rundt og prater, spør og nærmest flørter med gjestene. Menyen ligger i en konvolutt foran deg, og endres daglig alt etter råvaretilførsel og sesong. Denne kvelden kunne de stolt annonsere at de hadde fått tak i St. Petersfisk fanget ved Atløy, en relativt sjelden fisk i våre farvann, men med en konsistens og en smak som er fantastisk. Kanskje ble fisken likevel slått av tilbehøret, oljefriterte solsikkeblader på jordskokk, en kombinasjon og en eksplosjon av sødme og bitterhet. Videre kunne den hvite konvolutten avsløre at menyen ville bringe tartar av hjort, løjrom, kylling og andehjerte, og røkt svineknoke med blant annet palmekål og altså nypeis til slutt. Senere blikk på stedets nettside viser valg av råvarer som Angus-fe og taskekrabbe.

Listen til tross, vi kunne ikke si nei til den ene ekstraserveringen som ble tilbudt, sjøkreps «222C» med sjøkrepssmør, steinsoppuré og karse. Nydelige, fyldige krepsehaler stekt på bardisken på en blokk Himalayasalt, og bare lukten som bredte seg over var verdt den ekstra kostnaden. En av vinlistens beste valg kom dessuten med krepsen, en ReinWeiss fra Schätzel som er noe av det friskeste man kan tenke seg av Rieslinger. Ellers speiler også vinutvalget Bokbackas «folkelige» men også smaksrike filosofi, med blant annet Løkkapils fra Grünerløkka brygghus til den nydelige hjortetartaren, og en velvalgt Cream Sherry fra Gonzalez Byass til desserten, nypeisen, som ble servert med havre og syrnet melk.

Men før vi kom til denne salmen ved måltidets slutt hadde vi altså spist en «GT». Bokbackas kresne kombinasjon av kortreist og lekent har også gitt plass til det moderne kjøkkenets sans for de skjulte detaljene, og det betyr små overraskelser og visuell bonus i måltidet om man velger menyen. Det viste seg at den lille esken andehjertet var festet på inneholdt mer enn vi først kunne ane. Da hjertet var spist dro kokken lokket til side, og der lå to østersskall med en skinnende hvit perle til hver, en rund og spiselig Gin and Tonic holdt sammen av lemon curd og sjøvann. Når Bokbacka i Skovveien tangerer selveste Adria Ferrans flytende olivenegg med ren og skjær spiselig sjarm, vet man at Oslo har fått en ny stjerneutfordrer.