Edelsteinalderen på Brasserie Paleo

5

Brasserie Paleo

Rosenkrantz’ gate 1

Tlf. 23 31 55 80

Mat 5

Meny 5

Miljø 5

Service 6

Prisnivå 5

Brasserie Paleo gir ikke ved første blikk inntrykk av å være veldig tro mot navnet. Paleo er betegnelsen på steinalderkostholdet enkelte sverger til. De mener mennesker i dag putter i oss helt annen mat enn det vi er skapt for. Kroppen vår vil ikke ha fabrikkmat, sukker og korn, og helst minimalt med melkeprodukter, mener de. I stedet sverger de til kjøtt, fisk og sesongens frukt og grønnsaker.

Alkohol er heller ikke helt i tråd med anbefalingene fra mange «paleo-eksperter». Men på bordet på Paleo blir vi møtt av en drinkmeny. Spesielt steinaldersk er heller ikke interiøret. Rundt bordene står friskt grønne og turkise stoler. Duse, kvadratiske lamper henger tett i tett i taket. Restauranten har stilrene flater med et forseggjort og luksuriøst uttrykk. Det mørke gulvet gjør lokalet intimt og hyggelig, selv når det er lyst ute. Behagelig, lav musikk bidrar til stemningen. Om dette skal representere en steinalder, må det være edelsteinalderen.

Utenfra ser Brasserie Paleo ut som en hvilken som helst hotellrestaurant, der den ligger vegg i vegg med Thon Hotel Rosenkrantz, like ved tinghuset. Innenfor er det som å sitte i en annen by i et annet land. Vi ser folkelivet på torget utenfor, gestikulerende gjester på uteserveringene til Herr Nilsen og Per på hjørnet. En arbeider i neonfarger går forbi med en kebab i hånda. En ung vennegjeng ler seg bortover gata i vårsola. Dette er prima plassering av en restaurant.

Ut og spise? Les restaurantanmeldelser her

Gjennom den åpne kjøkkenløsningen ser vi de fire på kjøkkenet i full og munter sving med kokkeleringen. Menyen er spennende med blant annet skrei og hengemodnet oksekjøtt, torsketunger og kongekrabbe. Vi går for Paleo-menyen, der kjøkkenet har satt sammen fire retter. For et tillegg kan vi velge dessert.

Som appetittvekker får vi ei trefjøl med deilig fennikelsalami fra Ask gård i Nordmarka og ovnsristede, saltede grønnkålblader som er sprø som potetgull.

Så kommer første rett på bordet: Sjøkrepscarpaccio med sitronkrem, tapioka, kamskjellskum og rå, løvtynne fennikelskiver, med en Riesling i glasset. Det er spennende smaker. Sitronen og kamskjellet balanserer pent sammen med carpaccioen. Vakkert.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Neste rett ut er en rognkake med dampet brokkoli og en deilig, fet saus basert på sitrus, fløte, smør og ost. Sausen er det beste ved retten. Rognkaka blir litt kjedelig og forutsigbar, og brokkolien er vel enkel. Men vi får en flott, hvit Chateau Neuf de Pape til, og den løfter virkelig retten.

Så kommer et høydepunkt: Oksetunge som har kokt i fem timer. Den er skåret i flortynne skiver og er så mør at den kan smøres utover tallerkenen. Tunga smelter på tunga. Sammen med den får vi spinat som er dandert pent over biter av marg. De fete, smaksintense margbitene gir dybde til retten, så lenge man klarer konsistensen. En fyldig, smaksrik oksehalefløtesaus kommer i en liten mugge og helles over kjøttet ved bordet. Mugga blir stående, slik at vi selv kan bestemme om vi vil ha mer. Smart. Og vi vil ha mer. Til retten får vi en hvitvin som umiddelbart framstår som syretung, men sammen med tunga fungerer den godt.

Les også: Fantastisk! Ikke en eneste burger å se!

Siste rett er nyretapp, et stykke storfekjøtt fra dyrets mellomgulv som slakterne helst sparer til seg selv.

– Det serveres rødt og ble lagt på grillen på lav varme idet dere kom, forteller servitøren.

Hun advarer om at kjøttet kan være litt tungt å tygge. Men smaken, den er jammen verdt den lille ekstra jekseljobbingen. Det er lett å forstå hvorfor slakterne helst vil ha denne smaksrike biten selv. Kjøttet får forholdsvis enkelt selskap av bakt nepe, flak av rå nepe og en deilig rødvinssaus. Men det enkle er det beste i dette tilfellet. Nyretappen tåler å stå alene i rampelyset. En Bordeaux setter med sin mørke, tunge stil prikken over i-en.

Vi bestemmer oss for å toppe det hele med en sjokoladedessert. På bordet kommer lekkert presentert ganache av både mørk og lys sjokolade, der den lyse er tilsatt karamellsmak. På den fristende tallerkenen får vi også en helt nydelig, lys grønn yoghurtis med frisk smak av skogsyre. I tillegg er det lagt bringebærpuré punktvis ut over asjetten. Ganachen er myk og glatt som ganache skal være, selv om Løvinnen kommenterer at det er litt unødvendig å skjule smaken av den lyse sjokoladen med karamell.

Kombinasjonen av maten, den hyggelige og kunnskapsrike betjeningen og Paleos plassering gjør at dette er en restaurant det vil bli lett å ty til i framtida. Vi har lyst til å smake videre på det dette kjøkkenet har å by på. At steinalderbudene brytes ett etter ett, bryr vi oss ikke om.

Les også: Det er ujålete og folkelig, men maten er det stjernekvalitet over