Anmeldelse: Hjertelig gjensyn med Happolati

Lekent, godt og raust. Kan man egentlig be om mer?

6

Happolati, St. Olavs plass 2, 0165 Oslo

Mat: 6

Miljø: 5

Meny: 5

Service: 6

Prisnivå: 5

Totalkarakter: 6

Les også: «Her er potensialet betydelig større enn hva man får ut i dag»

Mandag kommer Michelin-guidens brutale dom over norske og internasjonale restauranter. Å vinne en stjerne kan bygge et imperium eller det kan være en forbannelse.

Happolati virker å trives utmerket uten stjerne, men med hyggelig omtale i guiden sist hvilket plasserer restauranten trygt blant landets beste og mest spennende spisesteder. Det kan være et godt sted å være for en restaurant som tenker frihet fremfor tvangstanker om inspektører fra den røde guiden.

Men for å være helt klar på det: Happolati er – helt uavhengig av Michelin – en stjerne.

Det har snart gått fire år siden Happolati reiste seg som en fugl føniks fra asken etter Erlend Ramsviks legendariske Ylajali på St. Olav plass. Ramsvik ga seg på absolutt ypperste topp med stjerne og det hele. Den gang var vi forberedt på skuffelse fordi skoene var for store å fylle, at spøkelset til Ylajali ville skremme oss til nedtur. Denne gangen var vi forberedt på at hverdagen hadde innhentet Happolati. Det var slett ingen grunn til å frykte spøkelsene sist, viste det seg: «Håndverket var på svært høyt nivå, levert med lave skuldre, og restauranten viste seg lokalene og arven etter Ylajali verdig», skrev vi den gangen og ga Happolati en sekser. Det var heller ingen grunn til å frykte at tida og hverdagen hadde tæret på Happolati.

Lokalet er som det var for fire år siden. Små bord og stoler i massivt tre gir et solid og kvalitetsbevisst inntrykk, og de gedigne rislampene i taket, sammen med origami-apende kunstverk i tre på den dominerende langveggen innerst, gir Happolati sitt asiatiske preg.

Vår utmerkede kelner/hovmester er også av det slitesterke slaget. På spørsmål om hvor mange av de ansatte som er igjen fra Ylajali-tida, svarer han med å peke på seg selv. Last man standing.

Vi åpner med et lavt bud, vi er rett og slett tørste og ber han overraske oss med en god øl. Han kommer tilbake med to flasker white ale fra det anerkjente Hitachino-bryggeriet i Japan. Utmerket, friskt hveteøl, væter strupene før vi kaster oss over menyene. Det er ikke stort å ta stilling til. Stor eller liten meny, men man kan også plukke à la carte fra den store.

Les også: God, kjapp, mettende mat til en billig penge

Vi skal angre på valget, men vi nøyer oss med den lille menyen og fem retter. Med til den plukker vi en vinpakke med fire glass. Det siste angret vi ikke på, det var snarere ett av de beste valgene vi noen gang har gjort. Servert med en sjeldent smittende begeistring for vin.

Forbilledlig raskt er vi i gang med første rett. Løyrom, fingerlime og hvit asparges med lett drag av chili servert i sandkakeformet butterdeig med miso, denne mytiske, men helt grunnleggende smakstilsetteren i det japanske kjøkkenet basert på soyabønner og salt.

I glasset hadde vi fått «I wish I was a ninja», en perlende sørafrikaner fra en mildt sagt funky produsent. Sødme og syre, hint av fersken og sitrus, var supermatch til maten.

Neste stopp var misosuppe og dumplings. Rett to og tre kom sammen, og i lag med en fantastisk rødvin fra nord i California. Fargen var hypnotisk lyserød, men med en smak som slett ikke sto i stil med det lette synsinntrykket. Og da kelner kunne fortelle at portugiserne kaller den uforutsigbare Trebbiano-druen for «bastardo», var vi solgt. Supervin som sto godt til de kraftfulle smakene i de kyllingfylte, crispy dumplingene og den tunge suppa med nudler og rosa and.

Kjernen i måltidet var tørrmodnet, kortreist entrecôte i peppersaus og skåret i skiver, servert med jordskokk og milde, grønne chili. Det var meninga at dette skulle pakkes inn i kålblader, men dette ble noe svakt kommunisert fra kokken som serverte. Smakene var dog på plass, selv om to menn syntes det kunne vært noe mer mat, rett og slett. Og en italiensk Dolcetto fra Piemonte brakte oss vinmessig tilbake til det kjente – og kjære.

Les også: Her er noen av Oslos beste restauranter i 2019

Happolati tilbyr spenstig, leken mat, dette er et åpent og eklektisk kjøkken, som med det inviterer inn tilsvarende viner fra den nye verden. Friheten til å leke gjør et måltid her unikt. Vi avsluttet med miso og vaffel, med miso-smakstilsatt strøkavring, is og karamell. Og ikke minst: Et glass med den mest eventyrlige dessertvinen vi kan huske å ha fått. Igjen var vi i Sør-Afrika og vi fikk straw wine fra Mullineux. Betegnelsen kommer fra stråmattene druene tørkes på. En opphøyd opplevelse, med masse sødme, men superelegant basert med friskhet og syre. Det var nesten så vi bestilte påfyll.

Happolati overrasket og imponerte oss. Det eneste vi egentlig hadde noe å utsette på, var oss selv: At vi ikke gikk for den store menyen. Så gøy var det.