Mann for sin hatt

---

5

Njokobok

Åkebergveien 42

Booking: facebook.com/NJOKOBOK/

Telefon: 919 09 222

Mat 5

Meny 5

Miljø 5

Service 4

Prisnivå 5

---

Oslo er langt fra bortskjemt når det gjelder afrikanske restauranter. Det finnes noen hederlige unntak, særlig fra det nordafrikanske kjøkkenet, men nykommeren Njokobok er noe helt annet, fra et helt annet sted på det afrikanske kontinentet. Senegal. Og da er det duket for en festkveld for kjøttetere, for gode knasende bein og nydelige smaker, sterke dipper, lam og kylling. Men også sardiner, helstekt fisk og villreker om man velger å gå den veien. Uansett serveres det på store trefjøler eller grove tallerkener, i porsjoner som metter og mer enn det.

Det vestafrikanske kjøkkenet er etter hvert blitt en snakkis internasjonalt, i likhet med musikken derfra, men mange rene vestafrikanske restauranter finnes det ikke. Det måtte et helt spesielt prosjekt til, på Tøyen i Oslo gjennom støtteprosjektet Tøyen Unlimited, for at den første norske restauranten med mat inspirert av Senegals kjøkken kunne åpne. Her heter det at Njokobok skal være et «utvekslingsprogram for unge mennesker med flerkulturell bakgrunn som bor på Tøyen». Og selve mannen som er allestedsnærværende på kjøkkenet, blant en rekke gode hjelpere og i det bokstavelig talt hjemmesnekrede lokalet, er Youssou Diop. Noen vil nok dra kjensel på han som mannen med bowlerhatten, modell og nå kjøkkensjef som til Klassekampen tidligere i år fortalte at han gjennom Njokobok har inntatt en rolle som i hjemlandet kun er forbeholdt kvinnene, men som han nå har gjort til sin egen. På kjøkkenet, med en liten «touch of France». «Jeg ville åpne en restaurant med god mat, gode juicer, og med Oslos beste ingefær-shot» sa han.

[ Får man først smaken på Ansjosen på Adamstuen, er faren stor for at man svømmer tilbake igjen ved første anledning (+) ]

Ingefær-shottet kommer punktlig på bordet nesten idet du setter deg. Etter det må man regne med å vente litt. Det er en sterk og skarp vitaminpille som sparker i gang kvelden med smak og fyldig konsistens, og det går ikke lang tid før en jente på sidebordet lurer på om det er mulig å kjøpe med seg en flaske hjem. Det er det ikke. I likhet med alt som er godt på det som tegner til å bli et av Oslos absolutt kuleste nye steder, må man være der det skjer og når det skjer. Stedet ligger der puben Botsen lå tidligere, i Åkebergveien, og utsikten hvis man kikker ut av døra er den samme fengslende. Restauranten i seg selv er så rustikk at den mest av alt minner om en pop-opp-bar av det slaget man gjerne finner utenfor allfarvei på sommerstid. Og den er absolutt like hyggelig.

Bord, interiør og til og med noen av stolene er hjemmesnekret av lyse og umalte forskalingsplater, og overalt bugner det av grønne planter som vannes gjennom et sinnrikt system som eieren selv har pønsket ut. Maten, menyen og utvalget drikke står i stil. Velger man restauranter ut fra størrelsen på vinkjelleren, bør man nok stanse hos naboen Bar Brutus lenger ned i gata, men da går man glipp av svært mye. På Njokobok holder det lenge med en halvliter skummende og frisk øl. Jentegjengen ved siden av oss har fått restaurantens eneste valg av bobler, og vil du ha rødvin til maten er valget denne kvelden Goats Do Roam, en Fairview-vin av det bærekraftige slaget også hva gjelder smak. Servicen er like rustikk, men usedvanlig hyggelig og hjelpsom.

[ Mat for gatesmarte: Her finner du street food i Oslo (+) ]

Når vi vil velge forretter som fritert cassava, får vi kontant beskjed om at forrett, det kommer også automatisk. Og den er nydelig, små lefsebiter som dyppes i to ulike sauser som både varmer og river, stappet med ingefær, løk og smaker av Vest-Afrika. At Diop, som styrer kjøkkenet nesten helt på egen hånd, fra marinadene til serveringen, også har vært en tur innom det franske kjøkkenet merkes i detaljene. Som eddikdressingen på den bugnende skålen av frisk og knasende salat som er en av mange sideretter man kan bestille. Men ellers er smakene fra det vestafrikanske kjøkkenet.

Risen er perfekt, også den rustikk, kjøttet på treplanken med «mixed grill» tilpasset to personer er mørt, saftig og fullt av bein og masse smak. Det er kyllingvinger og lam, og «dibbi», senegalesisk gatemat av lam som enhver såkalt street food-hall i Oslo ville drept for å få på menyen. De tre ulike løksausene til kjøttet er avhengighetsskapende. Til 350 kroner per person er dette et varp. Lammeskanken som er en rett for seg selv er visstnok allerede legendarisk, men må bestilles på forhånd.

Den kvelden Byløvene er innom har noen av Botsens gamle stamgjester benket seg ved ett bord. De er fulle av lovord over stedet, men kjøttet hadde for mye bein mener de. Det er en smakssak, og om noe viser fjøla til Njokobok forskjellene mellom de ulike mattradisjonene. Navnet er for øvrig hentet fra det senegalesiske hovedspråket wolof, og betyr både å dele og velkommen. Her deler man både maten og dessuten gleden av å lage den, servere den og måltidet i seg selv.

[ L’Ardoise: Tenke seg til at det ligger et lite stykke Frankrike i Thereses gate (+) ]

Musikken over anlegget er variert og åpenbart personlig valgt, akkurat som alt annet i lokalet for øvrig. Det gjør Njokobok til en umiddelbar vinner, et sted hvor du tar ting som de kommer uten å tenke på at nå burde servitøren vært innom, eller nå skulle du gjerne hatt en ekstra serviett. Gjestene er like internasjonale som stedet og kjøkkenet, noen har kommet langveisfra med tog for å spise afrikansk med bobler til, andre bor i gården og husker Botsen. Kjøttet kan man drømme om lenge etterpå, og Byløvene kastet så lange blikk etter den helstekte fisken at det ikke blir lenge til neste besøk. Men mest av alt drømmer man om atmosfæren. Små øyeblikk av det gode liv og suset fra Senegal, en drøm i seg selv som man finner en flik av på Tøyen i Oslo, av alle steder.