Rødrutete nabolagshygge

---

5

Ansjosen

Ullevålsveien 81

Kontakt: 405 52 400

Nettsted/booking: www.ansjosen.no

Mat: 5

Meny: 4

Miljø: 5

Service: 5

Prisnivå: 4

---

Dukene er fortsatt rødrutete, men nå har det kommet nye eiere inn i det knøttlille lokalet på Adamstuen. De serverer selvsagt ansjos også. Lenge lokket gråpapiret på vinduene med at her skulle det åpnes vinbar og den skulle hete Ansjosen. Visst har de gode viner også, men da Ansjosen først åpnet en gang under den utrygge siste veiven med koronarestriksjoner, ble det klart at den hadde vokst seg til å bli en restaurant og ikke en ren vinbar. Dermed er det igjen restaurantdrift i lokalene som en gang huset en grønnsakhandler. Her har det siden vært spisesteder som Det lille spiseri og sist Dekka bord, og det er ikke mye som er forandret siden sistnevnte flyttet ut. De rutete dukene er på plass, det samme er den grønnflisete baren og de rustrøde mursteinsveggene som rammer inn det som med rette kan kalles Oslos hyggeligste nabolagsrestaurant.

Det er ikke plass til mer enn et drøyt tjuetalls gjester, og da sitter man tett under tavlene der menyen og vinene er listet opp. Man får nesten umiddelbart en følelse av å ha oppdaget en liten hemmelig fransk bistro som man gleder seg til å fortelle om når man kommer hjem. Og når maten i hovedsak er italiensk får man det beste av to verdener. Kjøkkenet i underetasjen er knøttlite, men Ansjosen har likevel en meny som er en smart kombinasjon av egne retter og ulike kombinasjoner. Servitøren anbefaler Ansjonsens store Antipasti-meny til 595 kroner per person om man vil smake på alt. Legg til en hundrelapp hvis du er ekstra sulten, og du får også med dagens pasta. Og antipasti-menyen inneholder vitterlig «alt» av småretter ellers på menyen. Selvsagt skinker og spekemat, og alt det andre som ellers kan kjøpes for seg som små- eller forretter, som bøffelmozarellasalaten, ostene, miniburger og bruschettaene, og det er på sistnevnte denne sildearten, selveste ansjosen kommer inn.

[ Mat for gatesmarte: Her finner du street food i Oslo (+) ]

Byløvene har bestemt seg for at ansjosen selvfølgelig må på bordet, men er ikke helt lysten på den store menyen med «alt» akkurat denne dagen. Tross alt er det også andre ting på menyen, men ansjosen til tross, hvor er fisken? Menyens klare mangel er en hovedrett med fisk. Dagens pasta, for anledningen med sopp, var et alternativ, men det er også Tagliataen, entrecôte servert på strimlet italiensk vis og overstrødd med parmesan Reggiano, rucola og pinjekjerner. Faktisk fristet denne aller mest, med ansjos-bruschettaene som forrett. Det skulle vise seg å bli en fulltreffer.

Ansjosen kommer i to varianter, og bare så det er sagt, her er det ikke snakk om forkledd brisling slik vi tradisjonelt er vant med i Norge siden de ulike ansjosartene sjelden stimer så langt nord som til norske farvann. Her er det snakk ansjos fra Biscayabukten, tradisjonelt marinert i eddik og olivenolje, og Bouqerones-ansjos i en tomatconcasse. Med andre ord spanske spesialiteter hos en italiensk restaurant som har et sus av Frankrike. Bruschettaene var perfeksjon på ei fjøl, førsteklasses hele veien, knasende og likevel gjennomdynket av smak, med førsteklasses ansjos som bare trengte et lite sitronskvis for å bli helt innertier.

[ Med Kafeteria August har Oslo fått et heldagssted midt i kvartalet som reiser seg som et nytt sentrum i byen (+) ]

Tagliataen holdt det alle lovordene til servitøren lovte. Perfekt rosastekt entrecôte i tynne strimler, i sjenerøse mengder. Rucolaen var sprø og frisk, og parmesanen akkurat så salt og full av smak at den sammen med de svakt ristede pinjekjernene løftet det hele opp på et høyere nivå. Igjen, alt som skulle til var et lite sitronskvis for syrebalansens skyld. Ansjosens kjøkken er knøttlite, og det er ikke stedet hvor kruttet oppfinnes på nytt, men det som bæres opp derfra er rett og slett nydelig og smaksrik mat som glatt matcher langt mer påkostede steder i denne byen.

Vinutvalget er ikke bugnende, men likevel så godt som forventet når man tenker på at den opprinnelige ideen var å skape en vinbar. Mye italiensk selvsagt, særlig i det røde hjørnet, men også champagner, naturvin og Pet Nat. En Brooklyn lager på fat passet perfekt til den salte ansjosen, mens et glass Castell’in Villa Chianti Classico fint matchet kjøttet. Vinprisene er heller ikke ublu, fra 115/640 kroner for husets vin, den lettdrikkelige Completo, til litt tyngre Baroloer og liknende til noe over en tusenlapp. Chianti Classico klokket inn på 170 kroner glasset.

[ Sprøtt god pizza (+) ]

Dagens dessert, en pannacotta, var helt ok, og her var det drikkefølget som løftet avslutningen. Igjen på den hyggelige og kunnskapsdelende servitørens anbefaling kom to glass Futens Vrede, en sødmefull og herlig sider fra Nerø. Prisene samlet sett er kanskje i høyeste laget. Godt over 2.000 kroner for et nabolagsmåltid hvis man vil ha «alt» gjør spontanbesøkene litt uoverkommelige. Men på den annen side er det så fullt på Ansjosen allerede at bordreservasjon i hvert fall i helgene er påkrevet. Det er lett å skjønne, for dette blir fort en favoritt for svært mange og fra nabolag byen rundt.