Skatten på Sofienberg

---

5

Szechuan Chengdu Restaurant

Trondheimsveien 64

Nettside: https://szechuanrestaurant.no/

Booking: 22 38 54 83

Mat 6

Meny 5

Miljø 3

Service 4

Prisnivå 5

---

– Nå er man nødt til å bestille bord. Det var ikke sånn før, sier en kvinnelig gjest i 20-30-årene til et følge som slukøret må vende ut igjen i vinterværet.

Etter flere gode anmeldelser er Szechuan Chengdu Restaurant blitt en snakkis som det er vanskelig å besøke spontant. Hvem kunne ane at den klassiske kinarestaurantfasaden med klientell som sto og røykte utenfor og tidlig øldrikking på uteserveringen i sommerhalvåret, faktisk skjulte en liten lomme av autentisk kinesisk mat midt i Oslo. Glem alle tykke, smakløse sauser du har fått på kinarestaurant opp igjennom årene, der smaksløkene hvileløst søker etter noe å jobbe med. Det de serverer her, er i en helt annen liga.

Griseører og redningsplanker

Vi tråkker bortover parketten og finner vårt forhåndsbestilte bord. Jakka har fått plass i en praktisk, selvbetjent garderobe. Innredningen er enkel og nedtonet, dominert av sittebenker i svart skinn og rødbrunt treverk. Stedet oppleves som en enkel nabolagspub, uten kinesiske drager og dusker. Det er romslig, til tross for at det tydeligvis er fullt, selv på en ukedag. Sjarm og varme kan ikke lokalet sies å ha, men gjestene strømmer til. Klientellet ut til å ha endret seg etter all omtalen. Det er mange unge folk her.

To menyer skli-lander på den rødbrune bordflaten sammen med et spørsmål om hva vi vil drikke. Vi får «den andre menyen» uten å be om den. Her finnes det nemlig én meny tilpasset norske ganer og én med ekte szechuanske smaker. Vi har hørt at man tidligere fikk den «norske» menyen hvis man ikke spurte etter «den andre».

Den szechuanske menyen utgjør et ark med svært kortfattede beskrivelser og kinesiske tegn under. Oksefrosk, innvoller og griseører. Her er det ingredienser som ikke er vanlige på et norsk kjøkken, men også redningsplanker i form av kylling, okse og svin, for den som blir bekymret av slikt.

Streng, men hjelpsom

Vi ber om servitørens anbefaling og retter samtidig en prøvende pekefinger mot en av oksefroskrettene. Om den er å anbefale?

– Nei, nei, får vi strengt til svar.

Vi er tydeligvis ikke akkreditert for så unorske ingredienser. Servitøren foreslår i stedet kyllingretten kung pao og sautert strimlet svinekjøtt i krydder og chilisaus. Da vi spør om det blir for mye mat for oss to hvis vi legger til en grønnsakrett, får vi et kontant ja. Vi velger å ignorere det og får en lattermild anbefaling om at auberginen er god, men at sausen er for lik den som følger med svinet, så vi bør prøve de stekte bønnene.

Det lukter så godt av mat her inne at den korte ventetida blir nesten uutholdelig. Selv med en kinesisk øl av typen Tsingtao til å drukne minuttene med. Men så lander kung pao-kyllingen på bordet, på et serveringsfat av kinesisk porselen. Like etter kommer bønnene og så svineretten, rykende varm, så vidt atskilt fra kokken.

– Ikke spis chilien

Kyllingbitene serveres med vårløk, små, røde chilier og masse peanøtter.

– Ikke spis chilien. Den er for sterk, sier servitøren og haster videre.

Den ene byløvene får likevel med seg en chili over på tallerkenen.

– Jeg får lyst til å smake når hun sier at jeg ikke skal gjøre det.

Men da dukker umiddelbart vår kinesiske veileder opp fra intet med en stram pekefinger rett over tallerkenen:

– Ikke spis chilien!

Synderen legger den pliktskyldigst tilbake på serveringsfatet. Vi vet ikke helt om vi skal føle oss støtt eller beskyttet av den strenge tilnærmingen.

[ Ikke bestill takeaway før du har lest disse anbefalingene (+) ]

Sterk, men ikke for sterk

Kyllingen er i alle fall mør som fisk. Retten har klare, rene smaker av hvitløk, ingefær og szechuanpepper. Det er slik vi husker det szechuanske kjøkken fra en reise i Kina en hustrig oktobermåned for noen år siden. Retten er forholdsvis sterk, men bare slik at det varmer litt, perfekt i den norske vinteren – og den kinesiske, for den sakens skyld.

De spenstige bønnene er frest og blandet med litt finmalt kjøtt av ukjent slag. Kjøttet er kraftig saltet og har en mørk og sterk smak, noe som passer godt fordi det kommer i så små doser og får funksjon nesten som et krydder.

Så smaker vi på det som viser seg å være vår favoritt, om vi skal klare å krone en: Svinet. En voldsom smaksintensitet fyller munnhulen og får gledessentralen i hjernen til å lyse opp. Denne retten er litt sterkere enn kyllingen, men vi er fortsatt godt inne på velværeskalaen. Grønnsakene er sprø og kyndig varmebehandlet.

Vi skulle ønske vi hadde vært flere i spisefølget, slik at vi kunne ha smakt flere retter. Vi er fristet til å prøve alt, og gjerne flere av de litt mer spennende grønnsakrettene.

Gode og mette

Det ligger bare noen grønne bønner og spredte peanøtter igjen i sauserestene når vi er ferdige. Risskålen skrapte vi tom før måltidet var over og kunne faktisk ha fått et lite påfyll i. Men vi er gode og mette og har ikke plass til dessert.

Servicen blir vi ikke riktig kloke på. Vi synes servitøren gjerne kunne ha forklart litt om rettene i stedet for å anta at hun vet hva vi liker. Samtidig er det noe sjarmerende ved at hun tar styringen. Vi får kyndig, engasjert og effektiv veiledning i en vennlig og hjelpsom tone. I hvert fall så lenge vi gjør som vi får beskjed om. Og på vei ut får vi et høyt og oppmerksomt «ha det bra!» fra begge servitørene.

Noen skjult skatt kan ikke Szechuan Chengdu sies å være lenger, men det er uten tvil en skatt. Tenk at vi kan komme til Kina for 249 kroner per hovedrett, pluss Ruter-billett.

[ Du gjør lurt i å legge lunsjen til Tøyen ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen