Byløvene

En litt mildere himmel

Enda en mexicaner i Oslo? Ja takk!

5

Vaquera Verde

Waldemar Thranes gate 8

Telefon: 480 21 071

Mat: 5

Meny: 5

Miljø: 5

Service: 6

Prisnivå: 5

Hva gjør man når man ikke kan reise til Mexico? Man prøver å fylle hullet i hjertet med et måltid på Oslos aller nyeste tilskudd til den fortsatt voksende floraen av mexicanske spisesteder.

Vaquera Verde – grønn cowgirl, på noe som minner om norsk – har bare eksistert i noen uker da vi legger turen innom. Lokalet er lite, nesten som et hull i veggen, men hyggelig og diskret innredet. Det kunne vært en restaurant i Mexico by, det kan være en bar i Oslo. Over bardisken står en imponerende samling mezcal, kaktusbasert sprit fra Mexico. Menyen kommer raskt på bordet, sammen med tilbudet om en øl. Da vi får plantet to Pacifico på bordet, føles alt plutselig helt riktig. Det koster 140 kroner for 0,33. Men det får bare være. Vi drikker rett fra flaska, og det smaker ren lykke.

Foto: Mimsy Møller

Da salige Chavela Vargas kommer over høyttaleren samtidig som totoposen kommer på bordet, kommer det et sukk fra den andre siden av bordet.

«Ah», sier løvinnen.

«Det er nesten som å være i Mexico.»

Les også: Dette er Oslos 30 beste restauranter (+)

Menyen er ikke stor, men innholdsrik. Våre totopos, tortilla-chips, tilhører kategorien antojitos, småretter som kan spises som forrett eller som snacks til drikke. Til en ren mezcal eller en av de mange mezcal-baserte coctailsene.

Men aller helst med øl. Totoposene er basert på blå og gul mais og smaker som de skal. Med to salsaer – en rød, basert på tomat og chile pasilla – og en grønn – basert på tomatillos, små, grønne tomater – smaker det av en himmel langt borte, av Mexicos cielito lindo. Det brenner som det skal også. Ingen kan spise ekte mexicansk uten å spørre over bordet:

«Te enchilaste?», og svaret skal være:

«Ja. Jeg brant meg på chilien.»

Antojito nummer to er kantarelltaco. En maislefse, godt smakssatte kantareller, litt halvsvidd hvitløk. En pesto på avokado og koriander, og selvsagt: Et dryss av lime over. Hva mer trenger man? Øl. Vi bestiller en runde til.

Vi gyver løs på tasting-menyen. Som begynner med et glass agua dulce, søtt vann. Saft, nesten. Hun bestiller horchata, og den hvite vesken i glasset får fram et blikk som ikke er sett på mange år. Søtt, friskt nok, smak av kanel. Løvens er laget på jamaica-blomsten. Den bitre smaken fungerer overraskende godt med kanel, som strengt tatt ikke hører helt hjemme i drikken. Alltid noe nytt man kan lære.

Foto: Mimsy Møller

Og det finnes dårligere læremestre enn kokken på Vaquera verde. Hun heter Montserrat Garza og har bakgrunn som sous chef på den velrenommerte restauranten Quintonil i Mexico by, hyppig nevnt i toppsjiktet i den kulinariske verden. Vi er spent på hva som venter.

Les også: En vinbar behøver ikke bare være en vinbar. I dette lille lokalet i Oslo får du så mye mer

Vi får våre esquites, gul mais i en liten skål, kokt med epazote, sitronmelde, og en tøtsj av korianderaioli som bidrar til den syrlige smaken. Retten er vegansk, men kan serveres med geitost. Vi går for osten og angrer ikke.

Etter å ha slurpet i oss væska, løfter vi blikket og ser masse folk. Det er fortsatt ikke veldig sent på kvelden når de 30 plassene er fylt opp. Vaquera verde kaller seg en nabolagsrestaurant. Det ser ut som om stedet kan lykkes med å bli det.

Vi får en taco al pastor, denne kjernen i det mexicanske kjøkkenet. Tradisjonelt gjort på svinekjøtt, gjerne i kombinasjon med lam, som marineres og legges lagvis på et rullerende spyd.

For første gang i kveld merker vi at dette er en plantebasert restaurant, et sted som ikke serverer kjøtt. Det er et tilbakevendende problem i vegansk og vegetarisk matlaging: Hva erstatter du proteinene med? Selv om smakene er deilige og musikken god og mexicansk øl aldri svikter, er dette dagens lille nedtur. Blomkålen gjør ikke jobben sin. Men den deilige smaken av el adobo, marinaden, sitter i munnen til neste rett.

Som er gorditas, en fylt og dampet maislefse. Vaquera verde fyller den med oaxaca-ost, direkteimportert. Osten ligger som et mykt teppe for de svarte bønnene og kokebananen. Løvinnen dynker sin i grønn salsa og tygger henrykt. Og etterpå er vi mette. For mette. Vi må ta en pause.

«Un mezcal?», foreslår kelneren, og i kor sier løver og løvinner og kelnere:

«Para todo mal – mezcal!»

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

En mezcal fikser alt! Man trenger ikke mer en fredag kveld: en mezcal, en skål med salt med chile og lime, en bit sitrusfrukt, i dette tilfellet en mandarin. Vi drikker langsomt, ønsker ikke at det skal ta slutt. Og mezcalen gjør jobben. Vi er klare for dessert: Kanel-is på et lag tørr marsipan, med en søt empanada fylt med søtpotet.

Det er ikke de små hintene og det subtile smaksbildet som preger tradisjonell mexicansk smak. Heller ikke desserten vår: Isen smaker kanel, mye kanel. Men det fungerer utmerket på toppen av mazapanen, og søtpoteten gir akkurat nok motstand i smaksbildet.

Vi blir sittende. Men en øl til på bordet og en ny gnist i øynene. Vi er kanskje ikke helt hensatt til fortauet utenfor El Tizonzito i Mexico by, men følelsen av å være akkurat der man skal være i livet, er nesten overveldende.

«Nesten som Mexico», gjentar løvinnen, halvt fraværende.

Regningen på 2.000 kroner for mer enn nok drikke og i overkant med mat, ødelegger ikke stemningen.

Da vi til slutt forlater Vaquera verde, blir vi nesten overrasket over den kalde vinden som blåser oss i ansiktet idet vi går ut i Oslo-natta.

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.