Anmeldelse av Mohn: Dette stedet gjør lille Oslo litt større

5

[ Mohn ]

Filipstadveien 5 (Mohn-gården), Tlf.: 919 20 727

Mat:         5

Meny:       5

Miljø:        6

Service:    5

Prisnivå:   5

Stripefisk, matjessild og klubbmusikk i skjønn forening. Nykommeren Mohn gjorde med ett byen hakket mer kontinental, en restaurant og bar med høy internasjonal «it»-faktor og et kjøkken som fint tåler omveien det er å tusle ut på Filipstad en solskinnsdag. Eller en vinterdag for den saks skyld. Ennå er det mulig å nyte sol, lunsj og drikke på den hjemmesnekra uteplassen som åpenbarer seg midt på industriområdet på Filipstad, et sted som kunne vært hvor som helst i verden, Hackney i London, havna i Helsinki eller i Berlins ytre randsone.

Men dette er Oslo. Like bortenfor lyser Stein Erik Hagens eksklusivt led-lysende The Tree of Ténéré-tre over Trettenparken, og du hører svakt Aperol-glammet fra Tjuvholmen. Og selv om Mohn ved første øyekast framstår som veldig hipt og inspirert av steder man før har måttet reise langt for å finne, blir man fort slått i bakken av hvor ujålete og vennlig imøtekommende det er, med et personale som oser av upolert entusiasme for restauranten de ønsker å skape, maten de serverer og drikken som gjerne er like ufiltrert som stedet i seg selv.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Amanda Iversen Orlich

På noen korte uker er Mohn blitt stedet «alle» vil oppleve, enten det er kule unge vennegjenger, godt voksne par eller finansløver som har forvillet seg over «kanalen» fra Aker Brygge og Tjuvholmen. Byløvene var glade for å ha bestilt bord, for det ene følget etter det andre måtte slukøret snu i døra inn til det store og romslig mursteinskledde verkstedslokalet innenfor uteserveringen, og gikk dermed glipp av en opplevelse. Det vil si maten og ikke minst den fine, rolige og sydende stemningen, som om det hele tida er noe som står på spill, like før ett eller annet skal skje. Men det som skjer ligger først og fremst på tallerken eller i glasset. Godt, upretensiøst og for det meste kortreist.

Å få servert en av Norges beste sidere, Lovløs-bryggeriets Ring 3, laget på epler plukket i hager innenfor ring 3 i Oslo, blir ekstra sjarmerende i omgivelser skapt av folk som ser ut som de vil forbarme seg over enhver nedfallsfrukt de finner. Denne egenskapen bærer også lokalet preg av. Interiøret er enkelt og (ikke helt tilfeldig) sammenrasket, og bruktbutikkene har åpenbart tjent noen kroner på å selge dem assortert service. I hvert fall kan vi glede oss over å for eksempel spise pasta fra svenske Carl Harry Stålhanes hverdagstallerken «Tuna» fra 70-tallet.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Amanda Iversen Orlich

Se Dagsavisens store oversikt: Oslos 30 beste restauranter (+)

I kasser på uteserveringen dyrkes urter og tomater, og på menyen står grønnsaker og mer av alt som er grønt, blant annet fra restaurantsjef Joanne Sørheims barndomsgård i Ringsaker, ifølge et intervju i Dagens Næringsliv tidligere i sommer. Menyen er også full av sjarm, skreddersydd for kvelden med morsom hilsen og en lang oversikt over hva som har skjedd i Norge og verden akkurat denne dagen opp gjennom historien.

Vi starter med nydelige østers (32 kroner per stykk) med små grønne perler av persille og sitrus, før en tallerken «stripefisk» ankommer på oppfordring fra servitøren. Det skal sies at det er mer smak av litt for brutal frityr enn av fisk og fiskeskinn, men peppermajonesen er knallgod og retten er ren og skjær «komfy».

Derfra og ut er det ren glede i en meny der det er mulig å plukke litt av hvert, enten man vil dele eller la være. En uvørent klappet potetlefse med kyllingleverkrem og syltet plomme er en tidlig favoritt, der kyllingen har perfekt konsistens mens store biter skogsopp og omtanke gir farge og frodig smak.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto:  Amanda Iversen Orlich

Les også: Dekka til idyll

En rett som heter Cavatelli fra Skullerud kan man ikke gå forbi, pasta laget på korn fra bydel Østensjø er ikke hverdagskost, eller jo, det blir den faktisk når den serveres på Mohn. Salte biter av Pecorino-ost og en signalgrønn bombeporsjon blader og urter gjør dette til en svært god rett som man garantert vil drømme om også dagen derpå. Matjessild med syltede rotgrønnsaker og beter viser også den smått geniale enkelheten i råvarebehandlingen på et kjøkken som oser av overskudd og trang til eksperimentering.

Derfor føles det helt naturlig at Marc Kreydenweiss’ Pinot Boir Blanc (600 kroner) finner veien til glasset. Alsace-huset har i over tre århundrer levert til perfeksjon, og humoren har åpenbart sittet løst også der i gården når de har gitt denne biodynamiske blandingen av Pinot Noir og Sylvaner, som nesten smaker av salt sødme, tilnavnet «Boir». Det betyr rett og slett «drikke».

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Amanda Iversen Orlich

Les også: Restaurantanmeldelse: Salome ligger et hode foran

Dessertene viser til slutt vei inn i kvelden og lysten på flere smaker. Geitemelkspannacotta med «masse bær» høres godt ut, men Byløvene faller ned på Roquefort, servert med saftig rugbrød og stikkelsbærsyltetøy som river like godt som den vellagrede osten. Porsjonene er gjennomgående sjenerøse, og prisene er er på ingen måte skrudd til himmels.

Potetlefsa koster for eksempel 85 kroner, mens cavatellien fra Skullerud, en hovedrett, koster 179 kroner. Det er til å bli både mett og lett av, og da får man byens beste barstemning med på kjøpet.