En brite i Oslo

5

Cru Vin & Kjøkken 

Ingelbrecht Knudssøn gate 1 / Industrigata 51

Tlf: 23 98 98 98

Mat: 5

Meny: 4

Miljø: 5

Service: 4

Prisnivå: 5

Det ligger i navnet at Cru er mer enn vanlig opptatt av vin. Dette ordet som er beskrivende for det være seg jordsmonn eller særs gode vinmarker, forplikter ikke minst på kjellernivå. Og det er nettopp ned trappen til vinbaren Cru Byløvene tenker seg denne slapsete førjulskvelden, ikke opp i selve hovedrestauranten som i langt større grad er «fine dining» og utgangspunktet for anbefaling i Michelin og viden kjent som et av Oslos beste kjøkken. Mens etasjen over preges av kjøkkensjef James Maxwell-Stewarts britiske herkomst, har han lagt turen over kanalen og til det franske husmannskjøkkenet når han har satt sammen menyen i vinbaren.

Les også: Dette er bydelens aller beste restauranter

Maxwell-Stuart kom til Norge på et snowboard, og har siden sneiet innom både Annen Etage og Gamle Raadhus før han for snaut fem år siden kom til Cru via en svipptur til hjemlandet og Heston Blumenthals The Fat Duck. Det idylliske og intime hjørnelokalet i Industrigata hadde da vært Kari Innerås’ domene, og det er godt videreutviklet av en vert som både verdsetter sitt kulinariske opphav og forventningene til et sted som Cru, der vinen spiller en hovedrolle og gjestene i det rustikke lokalet med gamle skribleminner på murveggene er en lødig sammensetning av business og pleasure.

Menyen i vinbaren er liten, men fristende. Fire-fem forretter, et par litt større retter som kremet skalldyrsuppe, og en ukens meny som skriften på veggen der man denne kvelden kan lese blant annet ytrefilet av okse, ørret og kjøttsuppe. Fransk, men samtidig med hint av det britiske i valg av sesongbestemte grønnsaker til kjøtt og fisk, eller innslag av en såpass folkelig brite som «Bangers and Mash» for den fysne. Entrecôten er den eneste faste «store» hovedretten på menyen, men dagens fangs og dagens kjøtt matcher ukemenyen. Men ved måltidets begynnelse gjelder bare en ting på et sted som dette, et knippe saftige og store «Fine de Claire»-østers fra bankene utenfor Marennes. Disse blir så perfekt forbrødret med en knuskklar og spenstig Nyetimber, det beste som har skjedd musserende britisk vinkunst på lenge.

Les også: Selv om de ikke mener det selv, har gjengen bak Vaaghals skapt en konkurrent til seg selv

Cru vinbar er på en og samme tid sjarmerende støyende og travelt oppjaget. Det siste blir litt for påtakelig siden julebordsesongen i etasjen over var i full gang under Byløvenes besøk, og servitørene løp skytteltrafikk fra kjøkkenet i kjelleren og opp de to trappeavsatsene. Misforstå rett, servitørene på Cru er fantastiske, men stedet kunne behøvd et par til for at servicen skal stå i forhold til innsatsen de legger ned. Med fullt lokale blir man lett sittende med tomt glass, mens tida det tar mellom østers og forrett knapt er et pusterom.

Rytmen er varierende og vi har det slett ikke like travelt som servitørene og kjøkkenpersonalet. På den annen side takker man stille for at man ikke fikk bord midt i rushet. Vi kan derfor i ro og mak nyte forrettene, en kveiteceviche med ørretrogn og gravet hjortetartar med jordskokkchips, nydelig syltet sopp og hollandaise. Begge rettene smaker med tydelige nyanser som får fram det helt eksklusive i råvarene. Cevichen stråler av fiskens egenart, mens viltsmaken og konsistensen på hjortekjøttet er fullkommen. Vi fortsetter med tørrhengt entrecôte, servert med rosenkål og andre vinterlige grønnsaker, og kjøttsuppen. Sistnevnte fordi den skal varme, men det hadde vært fint om den hadde kommet i en større porsjon siden vi understreket at vi ville ha den som en hovedrett.

Les også: Dekka til idyll

Entrecôten er mør og smakfull, grønnsakene kanskje en anelse for vellaget, men smakene står svært godt til hverandre. Kjøttsuppen er laget med omtanke og god kraft, og det eneste man savner er en større porsjon. Til hjorten og senere entrecôten drikker vi en fyldig og varm Niepoort Nat Cool Barraida som er et spennende og smakfullt alternativ til Pinot Noir, som vi også velger et glass av, en Pflüger Nonnenngarten som smaker hul og krydder og lutter varme. Vintilbudet på glass på selve menyen er begrenset, men sobert, mens et mye større utvalg på flaske kommer i en egen meny. Litt av poenget med en vinbar er likevel å prøve flere slag, og da er glass perfekt. Servitørens anbefaling av en kraftig Syrah, en Chateau Ste. Michelle fra Washington State, er en innertier til ostetallerkenen. Den er satt sammen av oster fra Neil’s Yard, verdens mest innbydende ostebutikk- og grossist i Covent Garden i London. Byløvene er helt samstemt om at de fem sjenerøse bitene britisk cheddar og blåmugg med et glass Syrah til er verdt et Cru-besøk alene, men gjerne en kveld da servitørene slipper å løpe kjelleren i senk.