4
Delicatessen Majorstuen
Vibesgate 8 A
Tlf: 22467200
Mat 4
Meny 4
Miljø 5
Service 4
Prisnivå 4
– En veldig fin bestilling!
Servitøren, som også er kveldens hovmester, roser Byløvenes valg fra tapasmenyen til Delicatessen. På engelsk. Nice indeed. Spansk mat servert i Oslo av et personale som må kommunisere ved hjelp av engelsk. Vi er blitt så vant til den internasjonale sjargongen på norske spisesteder at vi ikke engang reagerer når det bables i vei uten en eneste liten beklagelse eller et spørsmål om vi forstår. «Alle» snakker jo engelsk, men litt omstendelig blir det når spanske matuttrykk skal forklares uten at man får med seg hva det egentlig er snakk om. På norsk.
Når det er sagt, så er de ulike tapasvariantene godt innarbeidet også blant norske ganer. Og Delicatessen er blitt selve begrepet i Oslo når det gjelder tapas, og det er ikke lenger slik at man bare tenker lokalisering på nedre Grünerløkka når man hører ordet. Tapasgründernes første avlegger har nå rukket å ligge i Vibesgate på Majorstua i seks år. Trykket mellom bordene er fortsatt jevnt selv om klientellet kanskje ikke er så hipt som det var i starten. Denne kvelden er det familier på fire, turister med tripadvisorbriller og generelt lave skuldre over bordene. Det hyggelige lokalet har fått en naturlig rustikk patina av ruglete bord og slitte hjørner som bare bidrar til at sjarmen leder tankene mot landet matfilosofien stammer fra – opprinnelig småretter for reisende. Ifølge mytene ble de ofte flate matbitene av brød, skinke eller grønnsaker lagt over glassene for å holde fluene unna det edle innholdet. Denne kvelden valgte vi en frisk Alvarhino som vinfølge, og angret ikke selv om vi sikkert kunne funnet fyldigere viner fra et fint utvalg i menyen. Men at den lister kun en sherry, attpåtil en «demi sweet», og en cava på glass, er stusslig på en tapasrestaurant.
Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!
Menyen er gjenkjennelig og delt inn i avdelinger for grønnsaker, fisk kjøtt og «Iberico-produkter», den siste med et utvalg av Serranoskinke, ulike varianter Iberico de bellota, Chorizo og lignende. Byløvene velger en Serranoskinke lagret i to år (102 kroner), som serveres lunt og halvveis «krispy» og som er noe av det som innfrir mest i måltidet. Diverse grønnsaker (pimientos, aspargesbønner, patatas bravas) gir farge til stedets tyngre retter, som kjøttbollene Albondigas i krydret tomatsaus og andebryst med rødkål og rosinpolenta dynket i bjørnebærvinsaus (162 kroner). Fra en tenkt fiskedisk hentes det opp blåskjell dampet i mørkt øl og med en distinkt smak av røkt bacon, og når man får høre at dagens fisk er torsk med appelsin- og gulrotpuré er alt velstand. Sistnevnte ble stående igjen som kveldens vinner, takket være råvarer som imponerte og en friskhet som mye av det andre kunne trengt litt mer av. De øvrige prisene, også fisk, varierte litt i overkant av hundrelappen.
At Delicatessen holder koken ga Byløvenes måltid et klart svar på. Det handler ikke om at de serverer den beste tapasen på denne siden av Pyreneene, knapt den beste tapasen her i byen. Det handler forutsigbarhet og en hvilepute i form av at alt de trenger er smaker som skal gjøre alle til lags. Eller som det ble konkludert med over bordet, «familiemat». Alt smaker godt, men trygt og uten kanter eller sterke inntrykk. Råvarene er det ingenting å utsette på, i hvert fall ikke med tanke på bestillingen denne kvelden, men krydder, sting og smaker som virkelig utgjør en forskjell må man gå andre steder for å finne. For eksempel var kjøttet i kjøttbollene saftig og godt, men tomatsausen var tammere enn ønsket. Andebrystet i seg selv var prima, men polentaen flat og sausen pregløs. Blåskjellene ble litt for tunge når baconsmaken snarere trakk dem ned i ølet enn hevet dem opp til noe nær eksplosivt. Men desserten, en supergod sjokoladefondant, veide opp for det meste, og den spanske ostetallerkenen med blant annet den myke Mont Enebro lagd på geitemelk – og den spanske blåskimmelosten Valdeon fra Léon-distriktet – kunne vanskelig slå feil. Selv ikke forklart på engelsk.
