Desserten tar kaka på Way Down South

5

[ Way Down South ]

Thorvald Meyers gate 47A

Mat                5

Meny             5

Miljø              5

Service          5

Prisnivå         5

Det har gått to og et halvt år siden byløvene var på restauranten Way Down South i The Crossroad Club i Maridalsveien. Myten sier at musikeren Robert Johnson sto i et veikryss, crossroad, et sted i sørstatene og solgte sin sjel til djevelen for å bli den beste bluesgitaristen noensinne. Hva som hadde skjedd i krysset utenfor The Crossroad Club, ville ikke vi spekulere i, men vi mente i alle fall at kokkene hadde fått til et djevelsk godt resultat og ga terningkast seks.

Siden sist har Way Down South måttet stenge da lokalet de holdt til i, fikk nye eiere. Spisestedet med sjelen i sørstatene har gjenoppstått på Grünerløkka. Med sentral plassering i Thorvald Meyers gate trekker det nye lokalet flere gjester enn vi noen gang observerte i Maridalsveien. Her er det røft betonggulv og gjenbrukte planker på veggene. Musikken er groovy sommerrock, og døra står åpen ut til gata og slipper inn en sval sommerbris. Det er enkelt og folkelig, og servicen er rask, effektiv og omtenksom.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Mye for pengene

Menyen har mye til felles med den fra Maridalsveien, og vi velger nå som da «Family Pickin’s». Dette er kjøkkenets eget valg av fire typer kjøtt og fire sideretter og deles på to personer. Sist ble vi rullemette og måtte la litt ligge igjen for å få plass til dessert. Nå er matmengden slanket noe, men fortsatt blir vi gode og mette. Her får du mye mat for 349 kroner per person.

Høydepunktet er crispy fried chicken. En rett som har lett for å bli en tam og tørr opplevelse, får her virkelig bruse med fjærene. Det er masse smak i frityrdeigen, og kyllingkjøttet er saftig, samtidig som fuglen er knitrende sprø utenpå. Vi får også en fet og saftig pølse med cheddar og jalapeño. Passe sterk og fyldig på smak.

En «pork rib» har vi også fått. Svineribba er saftig og perfekt stekt, men vi ønsker oss mer smak. Sist vi var på Way Down South, momset vi ribs så den sterke, søte, tykke og glinsende barbequesausen dryppet ned på bordet. Vi lovpriste ribba og lot ikke en fiber ligge igjen. Denne gangen er de mer sparsomme med sausen, og det blir litt tamt. Løvinnen heller på en klunk fra grillsausflaska som er satt fram, men det blir jo ikke helt det samme.

Den fjerde kjøttretten er langtidsstekt svinekjøtt, pulled pork. Her treffer ikke kjøkkenet blink på våre ganer. Kjøttet smaker kun syrlig. Det blir for kjedelig.

Les også: Byløvenes beste spiseopplevelser i 2017

Hør, hør, tilbehør!

Som tilbehør har vi fått to muffins toppet med småsterk pimentoost som kribler på tunga. Vi får en lett eple- og eddikcoleslaw som frisker opp et fettrikt måltid. Og vi får en knallgod mac’n’cheese med knust ostepop strødd på toppen. De sprø, friterte søtpotetvaflene har vi også veldig sans for. De ligger under den frityrstekte kyllingen som en vri på chicken and waffles. To kopper med dressing får vi også. Det er mange smaker på ett brett, men de smyger seg rundt hverandre i en myk sørstatsblues. Også i glasset holder Way Down South stilen, med fristende drinker og en del amerikanske øl på menyen.

Så er det tid for det søte. Fra menytavla på veggen lyser den mystiske «freakshake» mot oss. Med et lattermildt blikk gir servitøren oss et hint om at her har vi noe spesielt i vente. Det som kommer på bordet, er en maksimalistisk dessert der det ikke er spart på noe. Øverste del av glasset med den rosa kirsebærmilkshaken er dekket av smeltede marshmallows som har fått et lett gyllenbrunt skjær med en brenner og som også kryper opp i shaken og blander seg med kremen der. Opp av desserthavet stikker det en lang kjeks, og på denne er det trædd et stykke peanøtt- og sjokoladekake. Helheten kunne ha blitt kvalmende søt, men kaka er usøt nok til at det ikke tipper feil vei, men tvertimot bringer oss opp i den sjuende himmel.

Vi deler også en key lime pie som absolutt er en veldig god variant av klassikeren, men som stiller i en litt lettere vektklasse enn sin overdådige milkshakekollega.

Way Down South leverer gjennomgående svært godt igjen, men glipptaket på pulled pork-kjøttet og en rib som ikke helt innfrir de skyhøye forventningene, gjør at vi lander på en femmer denne gangen. Djevelen er i detaljene.

Mer sørstatsmat? Det oser av røkte pølser og norsk klubbhistorie på Smokestack.