3
Park 29
Parkveien 29
Tlf: 48170000
Mat 4
Meny 5
Miljø 5
Service 2
Prisnivå 3
Service kan være så mangt. Den kan selvfølgelig være fantastisk, og dårlig og arrogant, slumsete sjarmerende eller rett og slett bare ubehjelpelig. Men ingenting er verre enn servitører som er uinteresserte. Jo, forresten, sju-åtte servitører som er uinteresserte er hakket mer ille. Park 29 ligger i Oslos kanskje vakreste lokale, i trevillaen fra 1847 som ble oppført for bankmannen H. C. Borchgrevinck og som har huset komponisten Halvdan Kierulf og bilimportøren Bertel O. Steen. Verken Kierulf, som var kjent for sine selskaper da huset ble kalt Romancefabrikken, eller Steen-familien ville anerkjent servicen i Park 29 slik den framsto en stille ukekveld. Det er unektelig ganske spesielt å sitte ved midtbordet i en tom hovedrestaurant av det slaget der dukene er hvite og stive, med et helt selskap i et Chambre separere ved siden av, og tenke at her kunne man ikke bare stukket av fra regningen, men tatt hele møblementet under armen og gått rolig ut uten at noen hadde merket det.
Restauranten som også har en av byens hyggeligste uteserveringer skiftet navn fra Niogtyve da de fikk ny driver for om lag et år siden. Smått legendariske Rune Pal overtok da det som påstås å være byens eldste trevilla, og regjerer med det et helt lite kobbel restauranter som strekker seg fra Parkveien og oppover Hegdehaugsveien med Campo dei Fiori og Brasseri Blanche. Det er lenge siden han måtte kaste inn årene på Onda på Aker Brygge, men man skulle nesten tro at betjeningen hans fortsatt hadde nesen i den skyen som fulgte med drømmen om Michelin-stjerner og bordene fullsatte med meglere i Hugo Boss. Noen annen forklaring har vi egentlig ikke på at man kan ankomme en restaurant, tilbringe nær tre timer der og så forlate stedet uten følelsen av å ha vært der.
Når vi ankommer restauranten gjennom første etasje der det nå er bar, pågår det et personalmøte mens en rekke andre servitører vimser omkring, sju-åtte av dem i tallet. Ingen ønsker velkommen. Vi setter oss i baren først, og etter en stund kommer en bartender og beroliger oss med at han skal få noen til å komme å ta bestilling, før han åpenbart husker at det er han selv som er bartenderen.
En absolutt god drink senere sitter Byløvene ved bordet i andreetasje med utsikt mot Slottsparken, i et tomt lokale. Menyene blir kort forklart av servitøren som tydeligvis er satt til å brette servietter i et tilstøtende rom. Ingen spørsmål om vi vil ha noe å drikke eller om vi har andre ønsker. Så da blir det til at man går rett på og bestiller det som virker å være husets signaturforrett av et dusin utvalgte østers og en flaske Serier-Jouët Grand champagne, og så hovedretter av lam og bakt kveite.
Østersen (Fine de Claire og Tsarskaya) slår selvsagt ikke feil til den knusk tørre og smaksrike champagnen, men man kunne jo tenke seg at et sted som Park 29 hadde noe mer på lager enn sitron og sjalottløkvinagrette til. Hovedrettene er på samme vis fantastiske i utgangspunktet, særlig lammet som er så mørt og så nennsomt impregnert i rosmarin at man gjerne kunne spise det påsken igjennom. Potetene til kveita går på rundgang bordet rundt, og fisken i seg selv sprellende fersk og så perfekt tilberedt at den delte seg bare man så på den.
Men uansett så godt det er mangler det sting, særpreg og det lille ekstra som man skulle forvente fra en restaurant med de ambisjonene Park 29 har. I glassene restene av champagnen. Ikke et ord fra servitørene om man kanskje ønsket noe annet, et glass rødvin til lammet, noe hvitt til fisken? Noen ganger går det sport i å se hvor lenge man må vente før en servitør plutselig kommer på at det å jobbe på restaurant handler om å tilfredsstille gjestene, men også sørge for en viss inntjening. Park 29 behøver åpenbart ikke tjene penger. Champagne til lam er muligens den nye trenden, men gudene skal vite at bare et kort spørsmål fra servitøren hadde utløst et stort glass rødvin som sikkert ville smakt perfekt til den karamelliserte løken.
Servitørene er totalt fraværende gjennom hele hovedretten, og fortsatt er lokalet så tomt at man nesten føler man må hviske over bordet. Det gjør jo fraværet av personale enda mer påfallende. Tomme tallerkener blir hentet, champagneflasken tømt og nærmest med en pliktskyldig mine kommer menyen med dessertkartet. Sjokolade- og kaarmellmoussen er en innertier, og mandelkaken ser flott ut, men har mindre smak enn karamellisen til sjokoladen. Når heller ikke tilbudet om kaffe kommer, setter vi strek. Byløvene har heldigvis ingen problemer med å hygge seg i hverandre selskap, men går neppe tilbake til Park 29 for å betale en nokså stiv pris for å gjøre det i total ensomhet.
Før vi tusler ut i natten fikler vi litt ekstra med jakker og vesker, og står en stund ved døren mens flere fra personalet labber forbi. Ingen av dem sier takk for besøket. Også det måtte vi greie ut med selv.