Tranen
Waldemar Thranes gate 70, Oslo
Tlf: 940 19 331
Mat 5
Meny 5
Miljø 6
Service 4
Prisnivå 5
Høyt under taket og med brunt og tungt treverk over lamper, franske art decoplakater og interiør som nærmest er industrielt og klassisk hygge på en og samme tid. Plakaten av Arnie Norse på herretoalettet er et av de få minnene om stedets mer shabby fortid, fra den gangen den fargerike trubaduren syklet på ett hjul og sang viser av det slaget som man i dagens samfunn skal ha høy toleransegrense for å svelge. «Jælp!» står det på plakaten. Det trenger man ikke rope på dagens Tranen. Borte er de grove hendene som skjelvende tviholdt på halvliterglasset. Borte er skrålingen og rangelen i hjørnene. Nå er det maten som står i høysetet sammen med gode, rimelige viner, godt øl og baren Morgenstierne, som serverer drinker av det kontinentale slaget. Gjestene er deretter,
godt etablerte unge og litt eldre som fordeler seg mellom stedets dropp innomavdeling og avdelingen for reserverte bord.
Brødet er skiftet ut med flasker, påpeker Byløven når han kommer inn. Bakeri- og brødutsalget som var det første som møtte deg etter renoveringen er borte. Nå er det cocktailbaren som nikker velkommen i stedet. Åpningstiden er også nye. Mens de satset på grytidlig frokost før lunsj og middag ved nyåpningen, er Tranen nå utelukkende et sted man skal tilbringe kvelden. Åpningstiden er klokka 17.00, og det gir gode grunner til å stikke innom for en enkel matbit eller et fullkomment måltid. Er anledningen riktig, kan du starte med østers eller bellotaskinke og drinker, og eventuelt gyve løs på den sammensatte menyen, som byr på et utvalg fra menyen servert som «smaksretter», i alt seks serveringer til 545 kroner. Prisen for det man får er rimelig, men om det høres ut som for massivt, er to-tre utvalgte retter fra menyen helt passe, avhengig av hvilket magemål man har.
De har tartaren fortsatt, den skal jeg ha, sier Byløvinnen, som har spist tartar på Tranen før og mener at den er i en klasse for seg.
Med majonesen og den friterte løken ved siden av kunne man spist tartar hele kvelden, men det kan man selvsagt ikke når den enkle, rustikke menyen viser seg å skjule langt mer enn de enkle ordene lover. Hestebiff, stedets hjemmelagde pølser eller «bitterballen» er populære stopp på menyen, men bærekraftig andelevermousse fra Holte gård frister Byløvene mer, og ikke minst vaktlene, denne lille skrotten av en fugl som er altfor sjelden å få øye på i den norske restaurantskogen. Det viser seg da også at Tranens versjon er saftig, smakfull og helt på høyden med grønnsaker og en kraftig saus som framhever smaken, langt unna det tørre og overstekte som man kan risikere. Andelevermoussen er også en smaksrik herlighet servert i glass og med godt brød til. En fantastisk rett når man vet at den kommer fra gårder som garanterer dyrevelferd kombinert med matauk. Apropos matauk, det finnes vel knapt en mer ettertraktet sopp enn svart trompetsopp. Nå trenger du ikke gå lenger enn til Tranen for å finne den, og da sammen med risotto og galangal.
Byløvene forsøker seg også på en torskerett, en av få fiskeretter denne ettermiddagen som kommer nærmest som en «pulled torsk» med potetmos. Den smaker bedre enn den ser ut, salt, tydelig og med fantastisk konsistens, hadde det ikke vært for at også den i likhet med andre retter på menyen er vel sjenerøs på smørsiden. Maten på Tranen skal være rustikk, det er så, men smørmengden gjør enkelte ting for rustikke. Torsken er et eksempel på det.
Tranen metter, men du kommer mer enn gjerne tilbake for å bli mett en gang til. Stemningen i lokalet er rett og slett svært god, servicen er på sitt verste ujevn, med litt for lange strekk mellom hver gang noen kommer bort med unntak av når maten kommer på bordet. Og det lille ekstra hamskiftet – da særlig de innskrenkede åpningstidene – har i grunn tilført stedet en mer spisset meny og mer «trøkk» under taket. Det var for mye å vente at de kunne overleve godt som et tilnærmet døgnåpent og litt ubestemmelig etablissement med brødutsalg. Nå er det dels cocktailbar, dels gastrospiseri og dels ett av de tidløse stedene du velger tilbake til rett og slett fordi det er hyggelig å sitte det.