4
Escalon
Thorvald Meyersgate 89
Tlf. 21 95 12 50
Mat 5
Meny 5
Miljø 4
Service 3
Prisnivå 3
- Dette hjørnet her har alltid vært skummelt.
- Ja, mørkt og rart.
- Så dette er bra, nesten uansett hva det måtte smake.
Nedre Grünerløkka nærmer seg nå den totale forvandling på få år. På fint heter det gentrifisering når gamle, slitne strøk får nye strøk maling, nye tilbud og andre mennesker strømmer til. En av de siste brikkene i denne oppgraderinga ramlet for ikke mange ukene siden på plass da tapasrestauranten Escalon åpnet på hjørnet av Søndre gate og Thorvald Meyers gate. Skrått over veien har Schous-hjørnet fra før fått innhold og liv med italiensk restaurant i toppklasse og bar, nederste del av Thorvald Meyers gate har fått flere matsteder og nedover Søndre gate i retning Markveien har det poppet opp restauranter og hippe klesbutikker. Strøket er knapt til å kjenne igjen.
Området mellom Eventyrbrua og Nybrua er blitt et skikkelig restaurantstrøk: Fra vest i Søndre gate ligger det nå en utmerket thairestaurant ned mot elva, Kaffebrenneriet troner på hjørnet mot Markveien, den franske klasserestauranten Le Benjamin ligger midt på stripa og er etter noen år fortsatt like ettertrakta, vegg i vegg står bautaen Delicatessen som viste vei her nede med tapas på seint 90-tall, og nå sitter vi altså på flunka nye Escalon.
Escalon er en relativ nykomling i Oslo der kjeden også er etablert på Tjuvholmen, men hjemme i Bergen er den (startet i 1998) en institusjon. Til Grünerløkka kommer vestlendingene egentlig til dekket bord. Før var det mye fulle folk i dette strøket, men nå virrer det så mange folk rundt med lavt blodsukker på jakt etter mat at butikken allerede er sikret. Det var jo hele poenget før i tida da mobiliteten var mindre at butikker eller restauranter ofte samlet seg i store klaser. En gate for herreklær, en for damene, en for sko og en for møbler. Så kom kjøpesentrene.
Vi kikker rundt oss. Et røft lokale med grove møbler og et slags litterært gjennomgående interiørtema med forfatternavn og store bokstavklisjeer på veggene. Løvinnen freser og antyder at det hele ser litt billig og generisk ut. Kunne like gjerne vært en Espresso House-filial, mener hun. Siden vi er de første på plass denne ettermiddagen får vi fort hjelp av den unge servitøren. Hun redegjør kjapt for de tre menyvalgene (i tillegg til à la carte), liten, medium og stor: flaco, gordo og loco. Som mer presist oversatt betyr noe sånt som tynn, feit og sinnssyk. Julestemninga drar oss mot feit meny. Kaster noen lange blikk mot det internasjonale utvalget av øl, men tar imot damens personlige anbefaling av vin, en vin fra Navarra, Ochoa Tempranillo Crianza 2010. En vin som riktignok står oppført i menyen som en 2003-årgang. Vinen kommer med første etappe i vårt lille spanske eventyr, oliven, brød og aioli. Den bebudede tomatsalaten kom aldri. Det var en treg start.
Vinen var paddeflat og i overkant saftig. Brødet litt tørt, aiolien metervare og olivenene plumpt dumpet i en skål. Skinke og manchego-ost er også så midt i veien man kommer i tapas-sjangeren, så når vi har fortært åpningsnumrene er vi ikke imponert. Men rundt oss har det begynt å syde, og servitørene plasserer folk samlet i restaurantens ene fløy. Det er godt håndverk, og selv om det altså er en tidlig ettermiddag, er stemningen god og nesten sydlandsk. Det sammenfaller perfekt med tapasen vi nå skal få. For herfra og ut er det rett og slett en fest. Og heldigvis utradisjonelt.
Etter den konservative starten får vi nå innovative og norskinspirerte tapasvarianter. Ja, om det i det hele tatt kan kalles tapas? Ikke er det særlig spansk, ikke er det småmat eller «fingermat» og dele matkulturen har jo inntatt det norske kjøkkenet for lengst. Herfra og ut kommer maten til oss begge på ett fat. Løven er usikker på om det er så lurt, når vårt tomannsbord er så lite at maten serveres på et stativ 15-20 centimeter over bordet. Kokkens lekre anretninger må skyfles over på asjetten med uheldig resultat. Men smakene er loco. Løyrom med pepperrotkrem, eggekrem og gressløk kommer sammen med lettstekte kongekrabbe-kaker servert med grillet hjertesalat, ingefær og gresskarkjøtt. Løvinnen er litt usikker på en litt dominerende olje, men så følger en reinsdyr-tartar med estragonskum, eple og revet foie gras som får henne til å male. Lysing kommer med tapenade, blomkålkrem og spinat, men fisken er underkokt og måtte vært sendt ut igjen hvis det hadde vært en større rett. Men heldigvis var blomkålen perfekt. Måltidet avsluttes med entrecôte, servert med noen artige ølcrisp, søt løk, sennep og potetkrem.
Servicen er begrenset til distribusjon. Det burde vært unødvendig for oss å måtte be om nye tallerkener, og ikke ble det fylt på vann. Og dessert ville de visst ikke tilby. Vi ble nok fanget i midten av et vaktbytte, men bedre service bør være en selvfølge. Særlig når lista for pris legges såpass høyt som på Escalon. Maten derimot var overraskende bra, som i overraskende og bra, og langt unna klisjeene. Vi investerte heller tipsen i et annet etablissement i strøket, i et par glass rødvin på Dr. Kneipps.