Brasserie Hansken
Akersgaten 2, inngang fra Christiania Torg
Tlf: 22 42 60 88
Mat 4
Meny 5
Miljø 4
Service 4
Prisnivå 4
- Beste fisken man kan få, skryter vår modne hovmester når vi kikker på dagmenyen og øynene festes på risotto med stekt piggvar. Vi er slett ikke uenige, en deilig råvare, og bygger vår treretter på den. Som måltidets kjerne velger vi skrei, eller flaket villtorsk som det heter på fint. Norsk kalv kikket også bedende på oss fra det gule, lille arket. Men fisken holdt vann. Og så bestemmer vi oss med en gang for å runde av med ost. Franske oster, selvsagt. Like selvsagt er det ikke at en treretter koster 595 kroner. Det er ganske stivt.
Først blir vi plassert alene i en avsidesliggende krok, rett ved inngangen til toalettet. Men vi er menn av folket og liker hos blant dem. Mennesker må til for et vellykket måltid. Vi klemmer oss ned på en toer, mellom de godt voksne gjestene som hygger seg denne hverdagskvelden i livet. At publikum er voksent er ikke rart siden Hansken har ligget her siden 1997, og ble raskt blant byens fremste restauranter. Ryktet er fortsatt godt. Å overleve i 17 år en bragd i Oslo-markedet. Det er et kvalitetstegn. De må ha drevet godt, både bak gryter og ute i restauranten. Og inntrykket er prektig. Solid. Veldrevet. Sympatisk. Lokalet er ikke slitt eller preget av sine år, og sånn sett tidløst, men lokalet oppleves likevel som litt umoderne. Brasseriet spiller på det klassisk franske, lange skinnsofaer, kobberhåndtak og mørkt tre, men interiøret er også umiskjennelig 90-talls, med marmor, snurrige smijernslamper og en svært dominerende bar.
- Litt tungt på labben her, mumler vi mens blikket festes på den litt kitschy etterapingen av Michelangelos skapelsesberetning i taket, der Gud og Adams pekefingre nesten når hverandre.
Det var ikke mange hvitvin på glass å velge mellom, men vi gikk for en frisk, fruktig og aromatisk Riesling, en Rheingau fra Peter Jakob Kühn. Vinen fungerte perfekt til den lille bonus-appetittvekkeren av hjemmerøkt laks og deilig potet- og aspargespuré som raskt ble presentert. Men vår tyske venn møtte veggen da piggvaren kom på bordet.
- Her skulle vi nok hatt en lubben burgunder.
Vinen som hadde matchet den feite pureen, måtte gi tapt da den skulle bryne seg på risottoen. Den imploderte i møtet med den tunge italieneren. Her var det ikke spart på parmesanen, nei.
- Litt plumpt, det hele, sier den ene herren og kikker ned på den dype tallerkenen. En massiv porsjon med vassen risotto, men med utsøkt, smørstekt piggvar på topp. Risottoen falt ikke i vår smak. Mektig, suppete og litt underkokt, og den druknet fisken. Over var det strødd hakkede, røkte mandler. Anretningen var litt amatørmessig gjort, rotete og litt banalt. Men den grovskårede, ferske ramsløken, en norsk herlighet et sted mellom purre og hvitløk, reddet retten.
- Nesodden, svarer vår mann når vi undrer hvor man får tak i fersk ramsløk i mars.
- Åh, roper vi nærmest i kor.
Her hadde vi begge vokst opp på halvøya ute i Oslofjorden uten å ane at hjembygda var et eldorado for denne smakfulle villstyringen.
Så glade ble vi at vi måtte bytte ut vår lamslåtte hvitvin med noe rødt som kunne klå risottoen. Vi prøvde et glass med Rene Lequin-Colins Bourgogne Rouge fra 2011. En bedre match, men servert noe varm.
Hovedretten kom litt brått på. Den norske villtorsken med ørretrogn, fransk trøffel og blomkålsaus sto alene, uten følge av vin. Kelner og hovmester kunne kommunisert bedre, men vi fikk forventningsfullt bestilt Chablis fra Louis Michel fra Montèe de Tonnerre fra 2006. Det tok litt tid å få den på bordet, og da vinen kom i glasset var den korket. Ingen tvil. Det drøyde igjen. Den måtte kanskje luktes på av flere i kulissene? Kelneren sa det var den siste flasken, men på vei ut så vi tre flasker til i vinskapet. Litt pussig. Uansett, vi fikk en Louis Michel Montmain 2010 som reserveløsning. En litt forknytt og ung vin som kunne hatt godt av en time på karaffel, men her ble torsken kald, vi hadde ingen tid å miste. Likevel en strålende vin med klassiske mineralske toner av våt stein og skalldyr. Flott konsentrasjon og lengde.
Torsken er en sart fisk. Den søtlige blomkålen og den noe malplasserte franske trøffelen, kunne tatt luven av den. Selv om trøffelen ikke var av de mest dominante, var det ingen fulltreffer. Dill og hakket blomkål derimot var på sin plass. Torsken var perfekt varmebehandlet, bløt og myk, og kunne fint møtt oss uten trøffelfølge.
Ost blir aldri feil, selv ikke etter en parmesanbombe, og chablisen taklet ost like bra som blomkål. Men den måtte gi tapt for blåmuggen. Vi trøstet oss med hjemmelaget fruktbrød, knekkebrød og gresskarsyltetøy. Mette og blide gikk vi ut i natten, inspirert av Hansken som holder middagshøyden.