Halvorsens Conditori
Prinsens gate. 26. Tlf: 22 42 40 22
Mat: 5
Meny: 5
Miljø: 5
Service: 5
Prisnivå: 5
- Og jeg som var redd vi skulle sitte her alene. Hvorfor i all verden må de stenge, her er det jo flere gjester enn på alle kaffebrenneriene til sammen?
Byløven har kapret seg et bord midt i stimen av kakespisende familier, bestefedre på vift med barnebarna, godt voksne venninner på bytur og draktkledde byråkrater med ID-kort rundt halsen og dietten i glemmeskuffen. Det er kanskje helst de sistnevnte som har skylda for at byens siste tradisjonelle Conditori må stenge dørene rundt 17. mai i år, etter 133 års drift og like mange år med Oslo-historie, urbane myter og raus servering av alt fra Potetkake til Wienerkam. Det er egentlig til å gråte av.
Stortinget trenger mer plass, og det er de som eier bygningen i Prinsens gate ved Wessels plass. Som eneste leietaker har Halvorsens Conditori ifølge Aftenposten fått hevd på å gjenåpne tradisjonsstedet når rehabiliteringen av gården er ferdig om drøye to år. Men hva som da vil være igjen av historisk sus og stamgjester, forteller verken historien eller Byantikvaren noe om. Stråtapetene er lyse og hvelvingen like høy som vinduene ut mot maktens sentra - Stortinget på den ene siden, Frimurerlosjen på en annen. Dette har generert noe av stedets klientell, og det er tett mellom kjente ansikter på Halvorsens, et fristed fra det hippeste, men også et treffsted med stor takhøyde. Og kakene og smørbrødene - reker, laks, klassisk karbonade, sild og roastbeef - er så gode at man ikke stopper med det første. Dette er kafé- og konditorkunst på høyt plan, sikkert forvaltet av nåværende driver Georg Franz Duller, som har sørget for stø drift av stedet gjennom snart tre tiår. Selv om jentene bak disken nå har tatoveringer nedover armene, har stedet skjønt at modernisering er uthuling. Har man eksistert i over 100 år, er det på grunn av kontinuitet og vennlighet.
- Skulle ikke du ha potetkake?
Løvinnen kikker spørrende på pasjonsfruktkaken ved siden av rekesmørbrødet på bordet. Jo visst, det var jo det han skulle ha. Potetkaken har ikke mye potet i seg der den ligger i disken, med sjokoladedryss over marsipanen og vaniljekremen som danner den trillrunde kakens innerste kjerne. Den er en Halvorsens spesial, sammen med Napoleonskaken. Kakeutvalget er ellers stort, og det lyser i røde bær, glasurer, krem og marsipan så langt øyet kan se. I montere, i hyller på veggene og ikke minst på bordene der te- og kaffekopper står tett med dampende drikke. Ingen av koppene er snudd opp ned denne dagen. Ikke sitter det dresskledde forretningsmenn i hjørnene og forhandler åpent om millionkontrakter heller. Det er neppe bare fordi det er vinterferie og barnebarn og ungdom fyller bordene med kakaokopper bugnende av krem. Men de urbane mytene overlever fordi de fortelles videre, som her. Også mytene vil bli borte med at Halvorsen stenger, akkurat som andre originaler som i likhet med de klassiske spisestedene har forsvunnet helt fra bybildet.
En av de mest standhaftige mytene som hefter ved Halvorsens Conditori, handler om de eldre damene med blåstenk i håret, som snur koppene opp ned for å signalisere at de er selskapssyke, og betalingsvillige. Så sterk er myten at det visstnok skjer fortsatt at en ung wannabe gigolo snur koppen i håp om kontakt. De eldre venninnene som sitter på Halvorsen Conditori i dag, de som går hit uke etter uke, år inn og år ut, er kun opptatt av eget selskap og kaker, og av å hilse på andre stamgjester. Hvor mye historie, hvor mange samtaler, replikker og blikk som er lagt igjen i disse lokalene er ikke engang mulig for fantasien å telle. Hvor mange kilo mørdeig, marsipan og mel er like vanskelig. Det er fortsatt mulig å oppleve det igjen, om du har glemt at stedet eksisterer. Og har du aldri vært her, vet du hva du skal gjøre før de låser dørene for oppussing og en usikker framtid.
- Men neste gang må vi bestille bord, sier Løvinnen.