Festningen Restaurant
Myntgata 9
Tlf 22833100
Mat 5
Meny 5
Miljø 6
Service 4
Prisnivå 5
Det var en regntung og dyster novemberkveld. Den brostensbelagte veien som buktet seg opp mot de høye festningsmurene var mørklagt. Byløvene fulgte lyset fra noen enslige fakler som sto plassert langs stien, men brått var det slutt.
- Er det inn her vi skal, spurte Løven og forsvant bak et hushjørne.
Løvinnen ble stående igjen alene og vente og kjente angsten komme krypende ved tanken på alle historiene hun hadde hørt om den 700 år gamle festningen. Et åsted for de mest grusomme lidelser, med slaveri, henrettelser, kriger og beleiringer. Og nå var de på vei til et eldgammelt fengsel som nylig var ombygd til en moderne restaurant.
- Kom, jeg tror vi skal videre, sa Løven da han dukket opp igjen fra mørket. Rundt neste sving var det en ny fakkel, og snart fikk de øye på murbygningen som lå ytterst på festningsvollen. Herfra var det utsikt over fjorden, med Aker Brygge og Tjuvholmen på den andre siden av havna og det flombelyste rådhuset like ved.
- Bli med meg, vi skal nok finne et bord til dere, sa servitøren og viste vei videre inn i lokalet.
På vei opp trappa hadde Byløvene passert husets vinkjeller, hvor det skal ha skjedd merkverdige hendelser mens bygget var under oppussing. Vinflasker som lå knust på murgulvet da arbeiderne kom på jobb om morgenen, uforklarlige tilfeller av vandalisme som inntraff mens huset var låst og forlatt. Først da servitørene flyttet de aller dyreste vinene ned fra øverste hylle, ble det slutt på uvesenet, forteller ryktene.
- Dette må være en jobb for «Åndenes makt»! sa Løven og reiste seg halvveis opp av stolen og kikket ut av vinduet.
Men det var ingen tegn på overnaturlige fenomener, verken ute eller inne. Det eneste måtte i så fall være at den avsidesliggende restauranten var overraskende full av gjester som spøkte og lo, og det på en helt vanlig mandagskveld langt utenfor turistsesongen.
- Når de store cruisebåtene legger til kai ved Akershusstranda om sommeren, kan det bli riktig så folksomt her, så et besøk nå er ingen dårlig idé, sa Løvinnen.
Vi forsøkte etter beste evne å studere menyen i den dunkle belysningen. I vinduskarmen blafret et ensomt stearinlys, og de nakne lyspærene som hang fra taket, glødet bare så vidt. Originale teglsteinsvegger var hentet fram igjen og malt i hvitt, mens tregulvet var slipt og satt inn med petroleum. En vellykket blanding av moderne og rustikt, og nok en fjær i hatten til restauranteier Bjørn Tore Furset og hans Fursetgruppen. At også denne restauranten tilhører samme familie var lett å se fra menyen. Hyppig bruk av kullfyrt jospergrill kjenner vi igjen fra blant annet Tjuvholmen Sjømagasin og Grilleriet. À la carte-menyen virket for øvrig spennende, med tre forretter og like mange hovedretter. Prisene var overkommelige, fra rundt 150 til 200 kroner for forretter og litt under 300 kroner for hovedrettene. Vi gikk likevel for husets fire retters Chef-meny til 625 kroner, som blant annet kunne friste med kaldrøkt andebryst til forrett. Det ble en skikkelig fulltreffer. Kjøttet var saftig og mørt, og røykesmaken ikke for påtrengende. Under lå sauterte endiver, samt en fyldig krem av artisjokk. Striper av syrlig balsamico ga fin balanse til den sødmefylte retten. Brødet vi fikk servert ved siden av, var også godt, men skulle helst kommet på bordet tidligere. Vår servitør virket til dels uerfaren og famlende når det ble snakk om mat og vin, men kompenserte etter beste evne med godt humør og årvåken serviceinnstilling. Og var ikke sen med å tilkalle assistanse fra mer erfarne kolleger når hun sto fast.
Litt mer kjøtt på beinet om råvarer og tilberedning hadde det likevel vært fint å få, som da vi fikk neste rett på bordet. På tallerkenen lå en kritthvit skive av breiflabb, tilnærmet perfekt i konsistens og smak. Om den var dampet eller vakuumkokt vites ikke, men her var det uansett bare resultatet som telte. Feil tilberedt kan breiflabb bli en seig og gummiaktig affære, men denne var mør og saftig tvers igjennom. Mens sautert grønnkål ga en anelse bitterhet og kontrast til en oransje smørsaus av gulrot og appelsin, sammen med syltet småløk som bikket mer over i det syrlige enn det søte. Hovedretten av reinsdyr fra Røros var heller ingen dårlig oppfølger. Kjøttet var så tandert og mørt at det var vanskelig å forestille seg at det kunne være noe annet enn indrefilet. Overraskelsen ble derfor stor da vi fikk vite det var mørbrad, som trolig hadde fått godgjøre seg lenge og vel i husets spesialdesignede modningsskap for kjøtt. Også til denne retten var tilbehøret helt avgjørende for totalopplevelsen både visuelt og smaksmessig, med terninger av saltbakt rødbete, rødkål og en innsmigrende kirsebærsaus.
Vi avsluttet med ostetallerken og dessert med sjokolademousse og bananis, og ba om regningen. Den kom på 2.500 kroner, for to ganger fire retter inkludert en bunnsolid vinmeny med smaksprøver fra husets rikholdige vinkjeller. Festningen har definitivt kommet for å bli. Og det er ingen spøk.