Isgalten bekrefter denne teorien. Den er stygg som juling, men smaken og konsistensen på kjøttet er fortreffelig.
Den stadige jakten på nye «produkter» har ført oss ned til dypet. Blant mange merkelige skapninger fant vi isgalten. Denne underlige fisken blir cirka en meter lang, har enorme øyne, knøttliten munn og et tjukt, pansret skinn. Hvis jeg skal prøve å beskrive fiskens egenskaper som mat, vil jeg si den har en flott kjøttfylde, fin, hvit farge, tydelige, faste flak og en påfallende skalldyrsmak. Dette kan jo selvfølgelig komme av at den utelukkende spiser skalldyr. Denne fisken er ikke laget for fart og spenning som sei og makrell, men er konstruert til å svinse rundt og smatte i seg forsvarsløse småkreps og reker i mørket der nede på 600- 2000 meters dyp.
Når jeg skal varmebehandle denne type fisk, tyr jeg til en av mine desiderte favorittmetoder: steking i en nonstick-/teflonpanne med aromaene fersk timian og hvitløk. I og med at fiskefileten er tykk, ca. 4-6 cm, salter jeg før steking. Vær raus med saltet, det tåler denne fisken fint. Ikke stek fisken for mye, men heller ikke for lite. Fiskekjøttet har en ganske røff konsistens, og er - i motsetning til rød fisk - ikke godt i delvis rå tilstand.
Server fisken som et helt stykke oppå en frisk gulrotpuré. Denne pureen fungerer perfekt som både et garnityr og saus. Prøv også ut en av butikkenes «nye» sopper, shitake, til isgalten. Ja, og så løk da. Jeg har vel knapt laget et måltid de siste tjue åra uten løk. Det fortjener denne gamle nyskapningen også.
