Kafé Transformator
Mat 3
Meny 4
Miljø 4
Service 4
Prisnivå 5
Det er grunn til å ha høye forventninger til et spisested som ligger under samme tak som Norsk design- og arkitektursenter. Sult var en av pionerene på rimelig gourmetmat i Oslo, men ble lagt ned for kort tid siden. I stedet varslet eierne at Sult Vol 2 ville gjenoppstå i den tidligere transformatorbygningen ved Akerselva. Etter en navnekonkurranse under åpningsfesten for to uker siden er det nye spisestedet nå omdøpt til Kafé Transformator. Lokalet er holdt i en røff og forsøksvis industri-trendy stil, med betong på vegger og gulv og ventilasjonsrør og blendet neonbelysning i taket.
Når man holder til i et bygg som står på Byantikvarens verneliste er det selvsagt en del begrensninger for hva man kan tillate seg. Med litt kløkt og tilpasningsevne kunne dette likevel blitt en utstillingsmonter for moderne norsk interiørdesign. Men til det framstår lokalet som for rotete og lite gjennomført. Det eneste som er eksponert av klassisk norsk møbeldesign er Hans Brattruds Scandia-stoler, men i dette miljøet virker de litt malplassert.
Stolene er for øvrig gjenbruk fra Kafé Elvebredden som lå her før, og som også hadde samme eiere som Sult. Den største endringen er at stedet har fått et stort og åpent kjøkken i børstet stål, med de mulighetene det gir for en utvidet lunsj- og middagsmeny. Menyen er likevel holdt på et sobert nivå, med fem forretter og fire hovedretter.
Vår servitør er oppmerksom og dessuten genuint blid! Et smittende humør som vi setter stor pris på, og som kommer godt med når det oppstår rot med bestillingene litt senere på kvelden. Men hva som står på menyen har hun god kontroll på. Vi bestiller fra menykartet, men oppdager for sent dagens treretters som står skrevet på en tavle på veggen. På en annen vegg bak oss tilbys husets musserende til under 50-lappen. For sent det også, for da er forrettene allerede servert. Rusk i maskineriet, men innenfor tålegrensen på et nyåpnet sted som dette.
Men maten må sitte som et skudd fra dag én. Det gjør den dessverre ikke på Kafe Transformator. Her er mye som er godt, en del som rart og noe som ikke er fullt så bra. La oss begynne med det gode: forretten med terrin av gås, kylling og vilt. En kombinasjon som er både saftig og tiltalende på smak, servert med en deilig grønn tomatmarmelade. Med et lag postei som minner om foie gras i bunn, og en herlig, sødmerik viltsmak. I glasset har vi italiensk Soave. Det er et greit alternativ til fransk Sauterne, men mangler fylden som sistnevnte har for å hamle opp med den fete terrinen. Vinkartet er for øvrig hyggelig lesning, med et titall røde og hvite til pluss minus 400 kroner flasken, helt ned til 2,5 ganger polprisen. Et stort pluss i boka også for at samtlige viner er tilgjengelige på glass til godt under hundrelappen. Vi valgt et glass Sancerre til den andre forretten, fete skiver av ørret som er mildt gravet og smaker ganske kraftig av fisk. Men det er tilbehøret som er problemet, potetkrem med ost og posjert egg som tar luven av det hele. Rart.
Heller ikke hovedrettene sitter der de skal. Det er ikke noe å gjøre med at villsvinet som sto oppført på menyen tok slutt og derfor ble erstattet med «vanlig» svin. Men ikke når kjøttstykket som ligger på tallerkenen smaker like tørt og uinteressant som overstekte sommerkoteletter. Servert med skiver av vinterneper som er harde og bitre, et lite egnet følge til svin. Samt skiver av pastinakk som sikkert skulle vært sprøstekte, men som ligger som vasne slips over kjøttet. Da fungerer den søte rotmospureen langt bedre.
Til sin hovedrett har Løvinnen bestilt confit av villam, men servitøren forteller at det har skjedd en misforståelse og at kjøkkenet derfor har laget lammecarré fra dagens meny i stedet. Vi sier det går greit. Men angrer når det viser seg at kjøttet er veldig lite stekt og porsjonen liten med bare tre lammeribber. 200 kroner for en hovedrett er selvsagt veldig prisgunstig, men det viktigste er jo at maten er god og at den metter. Igjen er det rotpureen som redder opplevelsen, Løvinnens er laget på svarte (!) gulrøtter og smaker fortreffelig. Også vinen faller i smak, Crozes-Hermitage til lammet og en litt lettere Barbera d‘Alba til svinet.
Vi avslutter med et fat norske oster på deling, og får anbefalt den italienske dessertvinen Recioto av servitøren. Stor er derfor overraskelsen når hun kommer tilbake med en flaske Rioja og begynner å skjenke i glasset. Enda større blir overraskelsen når hun gjør det en gang til, selv etter at vi har stavet «Recioto» med store bokstaver. Vinkunnskapene står det åpenbart svært dårlig til med. Først når ostetallerkenen er så godt som tom har hun funnet fram flasken med riktig innhold. Utvalget av norske gardsoster var for øvrig strålende. Det var ikke desserten, en sterkt parfymert gulrotkake med nellik og andre julesmaker. Og strimler av syltede gulrøtter. Et kreativt påfunn som fungerte heller dårlig.
Men regningen var det ikke noe i veien med, 1.300 kroner for to ganger tre retter og seks glass rødvin. Riktignok etter at servitøren hadde slått av både hovedretten til Løvinnen og de to glassene med dessertvin. Med et smil.