Den store panikkdagen

For 80 år siden inntok tyske soldater Oslos gater. Dagen etter nazistenes okkupasjon startet panikken. 10. april 1940 flyktet folk i hopetall ut av byen.

Av Johanne Bergkvist

Da flyalarmen gikk 10. april kl. 11.30 ble folk grepet av panikk. Ryktet gikk om at britiske bombefly var på vei for å bombe den norske hovedstaden klokka 12.00. Senere ble klokkeslettet satt til 14.00.

Dagen før hadde tyske soldater inntatt Oslos gater, og Quisling hadde samme kveld erklært sin ulovlig eregjering til støtte for okkupantene.

Reportasje: En hel generasjon norske skoleelever ble forsøkt nazifisert. Emil var en av dem. (Dagsavisen+)

Nå forsøkte titusenvis av mennesker å komme seg ut av byen i fullstappete bilder, lastebiler og busser. Trikkeførere ble tvunget til å kjøre begge spor ut av sentrum. I Sporveiens årsrapport står det bare tørt: «Sporveisdriften har foregått gjennom hele året uten annen avbrytelse enn en kort stans den 10. april fra kl. 12-13.30 grunnet den daværende situasjon». Andre syklet eller gikk til fots ut av byen.

Les også: Dette er de 10 beste og viktigste bøkene om andre verdenskrig (+)

Noen hadde rukket å pakke med seg en koffert, men de fleste hadde kun det de sto og gikk i. Målet var Oslomarka, eller venner og kjente i nabokommunene. Sanger og forfatter Odd Børretzen skildret panikkdagen slik:

Saken fortsetter under bildet.

Ikke plass til alle på lasteplanet. Mange måtte gå og sykle ut av byen. Flere ble skadet eller var helt forkomne på kvelden. I bakgrunnen ses Aker sykehus. Foto: Sigurd Jakobsen/Oslo byarkiv

Ikke plass til alle på lasteplanet. Mange måtte gå og sykle ut av byen. Flere ble skadet eller var helt forkomne på kvelden. I bakgrunnen ses Aker sykehus. Foto: Sigurd Jakobsen/Oslo byarkiv

«Flyalarmen hadde gått, og vi satt i vaskekjelleren, da det kom en beskjed om at alle måtte være ute av byen før klokka 12.

Etterpå kunne ingen huske hvem som ga oss den beskjeden. Vi visste ikke hva som skulle skje klokka 12. Bortsett fra noen få ubegripelige unntak, flyktet alle ut av byen. Broren min og jeg syklet.

Avtalen var at vi skulle møte mine foreldre på Grefsenåsen. Vi syklet, med blodsmak i munnen, oppover Ullevålsveien og Geitmyrsveien og videre oppover Maridalsveien, vekk, vekk, vekk fra det forferdelige ukjente», skriver Børretzen.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Les også: «På radioen den kvelden fikk kong Haakon høre det som må ha vært som et dødsstøt»

«Etterpå ble det fortalt morsomme historier om hva som hadde foregått på Panikkdagen: En lastebil ble fylt med folk. Ingen visste hvem som eide bilen. Lasteplanet var fullt av mennesker, men det var ikke bensin på tanken. Da gikk noen inn på St. Hanshaugen Apotek og hentet flasker med apotekersprit. Spriten ble tømt på tanken, og lastebilen gikk.

Jeg vet ikke om lastebiler kan gå på sprit. Jeg vet bare at jeg syklet bortver Ullevålsveien. Broren min var foran. Folk løp i gata og på fortauet.

Overfylte biler peste forbi. Ved St. Hanshaugen passerte jeg en klassekamerat. Han var ikke en av mine nærmeste venner, men han satt på pultrekka ved siden av meg på Ila skole.

‘Få sitte på’, ropte han.

Jeg lot som om jeg ikke så ham. Jeg syklet videre.»

Saken fortsetter unde bildet.

Aprildagene 1940 var kalde og mange av de som flyktet manglet klær og mat. Her er folkemengden på Sinsen, mange med varme pledd under armen.
Foto: Sigurd Jakobsen/Oslo byarkiv

Aprildagene 1940 var kalde og mange av de som flyktet manglet klær og mat. Her er folkemengden på Sinsen, mange med varme pledd under armen. Foto: Sigurd Jakobsen/Oslo byarkiv

Voksne og barn gråt. Flere ble revet over ende i kaoset og fire mennesker døde i panikken. Aprildagene, og ikke minst nettene, var svært kalde, og folk manglet mat og husly. Kommunens kriseutvalg måtte ut om natta, langs utfartsveiene, og levere varm grøt fra det kommunale kjøkkenet. Mennesker i «forkommen tilstand» trengte førstehjelp og pleie, og det ble etablert tolv hjelpestasjoner med senger og madrasser, kjøkken og helsepersonell.

Da freden kom grublet Odd på sviket mot klassekameraten som ikke fikk sitte bakpå sykkelen:

«De gjorde os til drittsekker. I hvert fall meg. Det er det jeg aldri kommer til å tilgi dem. Husker du panikkdagen i 1940? Naturligvis husker du det. Da syklet jeg oppover Ullevålsveien. Rett opp ved St. Hanshaugen passerte jeg Bjørn Haug. Han løp på fortauet og hadde vel ingen sykkel, vi gikk i samme klasse da og…»

Les også: Oslo-Filharmonien spilte for nazister under krigen (Dagsavisen+)

Oslo ble ikke bombet i aprildagene. Det er ikke kjent hvor ryktene kom fra, men de ble forsterket av at BBC og Sveriges Radio meldte om at bombeskip og krigsfly var på vei. Etter hvert begynte folk å vende hjem, de fleste i løpet av to-tre dager. Hver dag fram til den 13. april ble det delt ut matporsjoner og hjelp til gamle og syke.

Kilder: «Beretning om Oslo kommune for årene 1912-1947», Oslo, 1952,Bård Alsvik, «Samarbeid med fienden», Tobias 2/2010, Odd Børretzen, «Kristian Kvart og jeg: min pubertets by», Gyldendal, 1980, Hans Andreas Fristad, «Oslo-trikken: storbysjel på skinner», Gyldendal, 1987

Av Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv