Morgenen torsdag 8. februar 1945 var min ti år gamle onkel Rasmus tidlig ute. Ullevål skole var rekvirert av tyske soldater, så skoleveien gikk til universitetet på Blindern. Slik krysset hans vei fra hjemmet i Ullevålsveien til gjensitting på skolen Milorg, da de likviderte den forhatte sjefen for Statspolitiet under den tyske okkupasjonen.
Hjemmefronten fryktet statskupp
Karl Marthinsen hadde meldt seg inn i Nasjonal Samling allerede like etter opprettelsen i 1933. Han var leder for Statspolitiet fra det ble opprettet i 1941, og ledet her arrestasjonen av norske jøder. I 1944 ble han sjef for hirden. Da krigen gikk mot slutten, fryktet Hjemmefronten at Marthinsen ville kunne utføre statskupp ved hjelp av hirden og bruke denne mot hjemmestyrkene. De bestemte at han måtte likvideres i operasjon «Buzzard».
Skipsreder Trygve Sagens villa Bellevue fra 1917 i Blindernveien 74, nå Rasmus Winderens vei 40, var rekvirert av nazistene under krigen. Her bodde Karl Marthinsen da han morgenen 8. februar reiste med bil hjemmefra på vei til arbeidet i Statspolitiets hovedkvarter i Kronprinsens gate 10. På bakketoppen like ved slakket bilen farta. Ti år gamle Rasmus ble skjøvet til side av flere menn fra Oslogjengen som ba ham om å gjemme seg bak en vedstabel. Så ble bilen beskutt med maskingevær fra vedstabelen ved Farmasibygningen i Blindernveien. Marthinsen døde i passasjersetet foran i bilen, mens sjåføren overlevde.
En av Oslogjengens sentrale medlemmer, Gunnar Sønsteby, kjent under dekknavnet Nr. 24, beskrev aksjonen i en nøktern tone:
«En februarmorgen blir han skutt ned og drept av en gruppe motstandsfolk. Marthinsen er på vei til kontoret, og blir kjørt av sin sjåfør ned Blindernveien, over jernbanelinjen og opp bakken mot Universitetet. Den nåværende Fysikkbygningen på Blindern ble den gang benyttet som skole. Da Marthinsens bil runder svingen på toppen av bakken har det nettopp ringt inn, og mens de toger inn til klasserommene hører skolebarna plutselig at det smeller fra noen vedstabler like ved veien. En som er litt sent ute ser at sjåføren kommer seg ut av bilen, og at en mann løper frem fra vedstablene og bort til bilen som står stille og gjennomhullet. Det er vel ikke tvil om at klassen fikk noe å snakke om den dagen».
34 nordmenn dømt til døden
Straks etter likvideringen startet represaliene. 34 nordmenn ble dømt til døden. Rettssakene var summariske, og tretten ble dømt ved politiets særdomstol og 21 ved den tyske standsretten for sabotasje og deltakelse i illegal virksomhet. Fem av de dødsdømte ble benådet, mens 29 ble henrettet allerede dagene etter. Justisminister Sverre Riisnæs deltok aktivt i henrettelsene.
Den London-baserte norske avisa Norsk Tidend rapporterte 14. februar 1945 om nazistenes gjengjeldelser etter likvidasjonen av Karl Marthinsen. Om Marthinsen skrev de «Politigeneral Marthinsen var en typisk representant for det Gestapopoliti tyskerne har skapt. Han karakteriseres som energisk, hensynsløs og dyktig og kalt den norske Heydrich». Reinhard Heydrich var det tredje rikets sikkerhetssjef og en av nazistens mest sentrale lederskikkelser. Den illegale avisa meldte at massehenrettelsene førte til stor frykt:
«Svenske aviser skriver at dødsdommene er det alt overskyggende samtaleemne i Oslo. Folk er oppskaket og det er ikke lenger noen glade ansikter å se. Det ble opplyst at flere av dem som ble henrettet torsdag, nemlig overlege Sæthre, advokat Gjerdrum, direktør Sundby og advokat Vislie ble arrestert torsdag ettermiddag og de pårørende fikk først vite om deres skjebne da de fredag morgen leste avisen. Direktør Sundby, som representerte et Göteborg-firma, hadde en telefonsamtale med Göteborg kl. 15.30 torsdag. Han ante da intet om det som skulle skje».
---
KILDER
Hans Fredrik Dahl, red. Norsk krigsleksikon 1940-45, Cappelen, 1995
Lokalhistoriewiki.no/Karl A. Marthinsen (1896–1945)
Einar M. Richardsen, Dømt for livet, Gyldendal, 1979
Samtaler med Rasmus og Kari Gisholt
Gunnar Sønsteby, Bak rapportene: ny rapport fra «Nr. 24» i Kompani Linge, Aventura, 1985
---
