Av Marthe Glad Munch-Møller, Nasjonalbiblioteket
Brannen starta om kvelden 17. august 1624. I tre dager brant det. Hva som var årsak til brannen er ikke kjent, men byen hadde smale gater og trehus som sto tett i tett. Da ilden først var løs var den ikke til å stoppe. Bare noen få hus sto igjen: Oslo hospital, bisperesidensen og mesteparten av skolen. Kirken var nok også i restaurerbar stand, for den fortsatte å være i bruk etter brannen.
Troa på at branner og ulykker var guds straff over menneskene var sterk på denne tida. Ei vise om brannen skriver om brannen som noe velfortjent, at Gud plaget folket som straff for å ha levd syndige liv. En slik synd kunne være hekseri og trolldom, og i dagene etter brannen ble fire kvinner arrestert som hekser. Sissel, Karina, Eline og Birgitte satt i arrest i fire måneder før tre av dem til sist ble henretta av skarpretteren.
Flyttinga av byen
En brann er aldri velkommen, men når den skjer om høsten fører det med seg litt ekstra hastverk. Folk ville gjerne i hus før vinteren. Men midt i september kom det beskjed fra kongen om at man ikke fikk gjenoppbygge husa på sine opprinnelige tomter. Kongen ville ha byen inn under Akershus festning. Han ville ha en moderne festningsby med vollgraver. Han ville også ha en by bygd i mur, for å sikre seg mot framtidige branner.
Men folk ville ikke flytte. Oslo hadde ligget på samme sted siden middelalderen. Å flytte byen fra gamle Oslo til området rundt Akershus festning var et stort og dyrt prosjekt, og trolig var folk også knytta til stedet de hadde vokst opp. Forrige gang byen brant til grunnen, under krigen med Sverige i 1567, hadde kongen også villet flytte byen, men da hadde det nytta å klage.
Borgermesteren og rådmennene skrev til kongen og fortalte om de store ødeleggelsene, og hvor økonomisk vanskelig det gjorde situasjonen for byens 3000 innbyggere. Som argumenter for å få bli værende i gamle Oslo lovte de at byen ville vi gjenreist med brede gater, og at de selv ville ødelegge den om det kom fiendtlige tropper.
Gjenreisninga
Men Christian 4. var fat bestemt på å flytte byen. Klagene ble ikke tatt til følge. Kongen reiste selv opp for å være med på utstikkinga av tomtene. for å gjøre det lettere økonomisk fikk innbyggerne fikk skattefrihet i først fire - deretter seks år, og for å få folk til å flytte til byen ble også innflyttere frista med et års skattefrihet.
Det nye Kristiania ble en festningsby, designa av den hollandske byggmesteren Cornelis Flindt. Den fikk brede gater - det gateløpet vi i dag kaller kvadraturen. Gatene var lagt opp sånn at festningens kanoner skulle kunne skyte ned gatene, noe som sener skulle vise seg nyttig. Det nye Kristiania ble omkransa av ni meter høye voller og vannfylte vollgraver. Gjennom vollene gikk tre porter: Store vollport ved Kongens gate ble byens hovedinngang, mens Piperviksporten og Lille vollport i dronningens gate dekka inngangen til byen fra øst og vest.
Murtvangen endte i praksis mest med å gjelde for de mest velstående borgerne. Det var dyrt å bygge i mur. De med mindre penger fikk bygge i utmurt bindingsverk, altså murvegger som var bygd med et synlig reisverk av tre. Endel satte også opp ulovlige laftehus - særlig vest i byen var det mange slike trehus. Ikke overraskende skulle disse husa stryke med i nok en storbrann. I 1686 slo lynet ned i Hellig Trefoldighets Kirke, og den nordligste og fattigste delen av byen brant til grunnen.
Les flere saker om Oslos byhistorie her
Kilder
Liste over bybranner på lokalhistoriewiki.no
Knut Sprauten, Byen ved festningen: fra 1536 til 1814. Cappelen, Oslo 1992.
Siv Frøydis Berg m.fl. Peder Rafns visebok. Nasjonalbiblioteket, Oslo 2023.



