Fra den norske sufismens barndom

Sufismen er opprinnelig en mystisistisk retning innen islam som oppsto i Irak på 600-tallet. At det fantes en norsk sufiorden på 1920-tallet er langt fra så kuriøst som det kan virke i ettertid. Interessen for alternativ religiøsitet var stor i mellomkrigstida, og den relativt store norske sufibevegelsen var en del av denne bølgen.

Ifølge Aftenposten var Khans foredrag framført med «en veltalenhet og en idealisme, som er østerlandske filosofer egen», og det tallrike publikummet lytta «med dyp interesse og stort bifald».

Vinkling i Norge

Både i Oslo og Bergen slutta flere seg til Khans bevegelse. En av disse var butikkinnehaveren Susanna Kjøsterud, som skulle lede den norske sufibevegelsen fram til sin død i 1932. Etter Khans foredrag fikk det gryende norske sufisamfunnet besøk av lederen for den nederlandske sufibevegelsen. Året etter kom en annen av Inayat Khans elever, Lucy Goodenough, til byen.

Det Inayat Khan forkynte var en sufiretning han selv hadde etablert. Han tona kraftig ned tilknytninga til islam, og framheva heller sufi som det fredelige samlingspunktet for alle verdensreligionene. Når den vestlige sufismens opphav ble beskrevet i dagspressen, ble opphavet beskrevet i vage vendinger:

Sufibevegelsens hytte på skeikampen fikk navnet Baroda,
etter Inayat Khans fødeby. — Sufibevegelsens hytte på skeikampen fikk navnet Baroda, etter Inayat Khans fødeby. (Sajwar/sufi.no)

“Nogen Historikere hævder, at det er en sekt av kristne mystikere, andre sier den skriver sig fra Zarathustra, andre tror den opstod under Islam, atter andre at den har sin rot i jødedommen. Selv mener Sufierne, at Sufi-bevægelsen er gammel som menneskeslegten, og at den av Abraham blev indført i Syrien fra Ægypten, og har været den mystiske kjerne i alle de store religioner.”

Under gudstjenestene, som i Oslo foregikk ukentlig mellom 1925 og 1964, ble det tent lys for hver av verdensreligionene, og det ble lest høyt fra samtlige verdensreligioners hellige skrifter. Sufismen skulle være: “Kjærlighetens og Visdommens religion, saa at alt hat foraarsaket ved menings- og trosforskjell kan utryddes, samt at gjennem sin urgamle visdomsskole, at bistaa søkere efter sandheten”

I hytta Baroda ble det holdt gudstjenester hver uke. (Sajwar/sufi.no)

Mange av de som søkte seg til sufibevegelsen hadde tidligere hørt til teosofien, en okkult kristen tradisjon. En søken etter ny mening i tilværelsen, enten det var i form av nye eller etablerte religioner, var et tegn i tiden. Blant de mer kjente representantene for dette var familien Køber i Fredrikstad. Spiritismen slik de praktiserte den gikk ut på at døde mennesker levde videre i dødsriket og kunne kontaktes fra de levendes land.

[ Nazi-terror mot barneskole ]

Kritikk

De første ti åra var omtalen av sufi i dagspressen som regel positiv, men i 1933 ser medbøren ut til å ha løya. Lederen, Susanna Kjøsterud, hadde hatt omfattende kontakt med spiritistmediet Ingeborg Køber. Gjennom fru Køber spurte Kjøsterud den da avdøde sufilederen Inayat Khan til råds i økonomiske spørsmål, og hun skal ha stolt på rådene fra det hinsidige.

Susanna Kjøsterud på 1910-tallet, før hun stifta Det norske
sufisamfunn. — Susanna Kjøsterud på 1910-tallet, før hun stifta Det norske sufisamfunn. (Fra Høgh og Mørck: Norske kvinder, Berg & Høgh, 1925)

Ingeborg Køber er i ettertid mest kjent for at hun i 1935 forsutså sin fars drukning, og at hun deretter ble mistenkt for å ha drept ham. Hun forutsa også Susanna Kjøsteruds dødsfall. Mens Købersaken raste i pressen ble det også debatt rundt Kjøsteruds økonomiske investeringer og rådene Ingeborg Køber hadde formidla fra dødsriket. Alt i alt satte dette sufibevegelsen i et dårligere lys enn tidligere.

Den norske sufibevegelsen holdt stand til midten av 1960-tallet, og reetablerte seg i Norge i 1999. Dagens bevegelse trekker linjer tilbake til Susanna Kjøsteruds sufisamfunn av 1924.

[ Da Oslo gikk under jorden ]

[ Forvist til Finnmark for sin frekke munn ]

---