Bakgårdsmusikantene kommer!

Kristianias politivedtekter tilbake til 1745 tok sikte på å holde ro og ordne i byen. Sang på gata var bare tillatt etter særlig tillatelse fra politiet. Det stoppet likevel ikke barn og voksne fra å underholde for en liten slant. Alle musikantene og bakgårdssangerne var et viktig trekk i gatebildet fram til 1950-tallet. Arbeidergutten Anton Andresen fortalte om alle musikantene i sine barndomsminner fra 1890-tallet: «En skulle nesten tro de hadde faste distrikter, for på Kampen gikk det i mange år en liten gråskjegget italiener med lirekasse og en liten rød og blå uniformert apekatt som var riktig flink til å skramle med en børse. Den var bunnet fast med en lang tynn lenke. Lirekassen hadde som glansnummer ‘Daisy Bell’. Jeg tror den var ny den gang».

Markedsgjøglere på Youngstorget. På en balkong står tre menn og spiller trompet med to utkledde menn ved siden av. I forgrunnen mange mennesker og en lirekassemann holder seg for ørene til høyre. Ukjent kunstner. (Rune Aakvik, Oslo Museum )

Et levende kulturliv

Rudolf Muus skrev ikke bare smusslitteratur fra Kristiania, men også minner fra kulturlivet. Han mente det var det lite musikk å høre i Kristiania i 1860-åra. Få hadde piano, og de få som hadde det hadde små taffelformede klaverer til spill i egne selskaper. I byens utkanter og forsteder derimot kunne man høre salmemusikk om søndagene og omflakkende musikanter i gårdene. Italienere, tyskere, dansker, rom eller bare en bygdegutt som forsøkte å gjøre lykken i hovedstaden stilte opp med instrumenter og ulike repertoar.

[ Kommentar: Bergstø har to utfordringer foran seg. Og kanskje en utfordrer ]

Bakgårdsmusikantene var velkomne i byens mange bakgårder. Her sang de nyheter om fengselsopptøyer eller drap i nytrykte skillingsviser, eller tåredryppende kjærlighetsballader, til et publikum som stakk hodet ut av alle vinduene i de store leiegårdene: «Enkelte liremænd sang til sit spil vemodsfulde viser som ‘Paa blomsterklædt bakke’, ‘Rudolf med sin pike gik gjennem lunden’, ‘Amanda paa kirkegaarden’ o.fl. der fik saamangen tjenestepike til at fælde sine modige taarer, eller de nyeste morderviser». Visene kunne gjerne kjøpes som skillingstrykk. Andre musikertruppen hadde med kakaduer eller små aper som leverte ut «lykkebrev» for ti øre.

En lirekassespiller underholder to små nysgjerrige barn. Akvarell av Wilhelm von Hanno. (Rune Aakvik, Oslo Museum )

Lirekassen flytter inn

Mange av lirekassemusikantene kom fra Italia. De reiste landet rundt med lirekassa på ryggen og hadde noen gjestevisitter i byen. Lirekassen var en slags en kjempestor spilledåse som kunne bæres eller trilles på hjul. Noen gikk med apekatter eller til og med en bjørn. Den mest kjente lirekassespilleren var kanskje madame Anna Maria Jacobi, som sammen med datteren Maria Elisabeth var kjent som «Fredens engel». Mor og datter spilte sammen i Kristiania. I folketellinga fra 1900 står det at begge «Spiller paa positiv». og Anton Andresen mente de helst gikk i byens finere bydeler: «Det var ei lita tykk kjæring med ei lita, så lita og tykk datter, som dro ei lirekasse på en gammel barnevogn om sommeren og på en kjelke om vinteren, og vi unga sang til en av lirekassa´s melodier: Se Fredens Engel svever / omkring på fire hjul / Om vintern´n brukes meier / om sommer´n bruker´n hjul».

[ Lagde serum av hesteblod for å bekjempe difteri ]

Italiensk lirekassemusikant i Økernveien ved Bjerkebanen ca. 1920. (Osvald Georg Olsen, Oslo Museum )

Musikk på hjul

Flere visesangere gikk med gitar eller trekkspill. Blant dem var «Blinde Kal», en anleggsarbeider som hadde fått ødelagt ansiktet ved en mineringsulykke: «Han ble en fast institusjon gjennom mange år på veien til Holmenkollbakken, der han satt med sitt uhyggelige vansirede ansikt og spilte en enkel melodi på et toradig trekkspill». Særlig om sommeren kom små tyske hornorkestre med fire-fem musikanter og spilte i gårdene.

Mindre hornorkestre med tyske musikere spilte gjerne i bakgårdene om sommeren. Her er et større orkester som underholder på Barnehjelpsdagen juni 1906. Bildet er tatt på Kontraskjæret med Johanneskirka i bakgrunnen. (Hermann Christian Neupert, Oslo Museum )

En veteran på 1890-tallet var danske Johannes Lohmann som opptrådte som gjøgler, buktaler og komiker. Han opptrådte årlig på Kristianiamarken og en sommer satte han opp en «sangerindeselskap» med det Rudolf Muus omtalte som «tvilsomme Kristianiapiker» som han reiset på turne med til småbyer og Sverige med. Da Kristianiamarken ble lagt ned opptrådte han som visesanger og komiker på Bazarhallen.

[ Da Februarrevolusjonen kom til Christiania (+) ]