Difteri er en fæl sjukdom. Slimhinnene blir betente, og man får skorper av død hud i munnen og halsen og videre ned i lungene og opp i nesa. Spredde det seg til strupehodet kalles det ekte krupp. Sjukdommen lager også en gift, difteritoksin, som sprer seg gjennom blodet til hjerte og hjerne. Det kan føre til at lungene blir lamma. Mange difterisjuke ble kvalt til døde.
Epidemiene kom tilbake med omtrent tjue års mellomrom, og i kirkebøkene finner vi side opp og side ned med døde – særlig døde mange barn. Fordi sjukdommen får spesielt godt feste hos folk som har dårlig helse fra før, fikk den ry på seg som en fattigmannssjukdom. Særlig familier som var fattige og bodde trangt kunne miste mange på kort tid.
[ Mars 1848: Oslo kokte av revolusjonsstemning (+) ]
Medisinske gjennombrudd
I 1883 identifiserte den tyske bakteriologen Friedrich August Johannes Löffler difteribasillen. På 1890-tallet utvikla Emil Behring og Kitasato Shibasaburō den første effektive medisina: serumterapi.
Når man først har hatt difteri blir man immun. Det er fordi kroppen fortsetter å produsere motgift mot difteritoksin. De første dyreeksperimentene viste at marsvin også produserte slik motgift etter at de hadde fått sprøyter med difteritoksin. Av blodet til disse marsvina kunne de lage en motgift som også fungerte på mennesker.
[ I 1983 eksploderte Oslo i en folkefest uten like ]
Serumproduksjon på Ullevål
Når serumproduksjonen skulle settes ut i livet gikk de over til å bruke hester, store dyr som tålte å gi mye blod. Peter Hansen Aaser, overlege ved Ullevål sjukehus studerte bakteriologi i Paris. Når han kom hjem i 1895 gikk han til anskaffelse av to hester og begynte å lage difteriserum.
Les flere saker om Oslos byhistorie
Man merka effekten over natta. Før de begynte med serumbehandlinga døde mellom 20 og 35 % av difteripasientene ved Ullevål. Etter at serumbehandlinga kom til var det bare mellom 3 og 5 % som døde. Var man raskt nok ute med behandlinga overlevde alle pasientene.
Som det sto i Stavanger Aftenblad: “Nu er, takket være den moderne forsknings resultater, difterien, der lige til for faa aar siden frygtedes saa meget og for børn var en sand morderengel, med én gang bleven til en forholdsvis ufarlig sygdom”
[ Hester, honningkaker og slagsmål på Christianiamarken (+) ]
Serumhest på tur
Tydeligvis var folk bekymra for at serumproduksjonen førte med seg dyrplageri. Derfor finnes det flere fortellinger om hvordan hestene hadde det. Utover at de jevnlig måtte gi blod, skal de ha hatt det bedre enn mange andre hester. De hadde egen stall og ble godt stelt med.
For mosjonens skyld ble de også tatt med på turer i byen. I 1911 førte dette til en ulykke. En av sjukehusets serumhester var av den nervøse typen. En gang den var ute på tur ned Ullevålsveien ble den skremt av trikken. Den steila og landa med forbeina oppe i en vogn, og skada han som kjørte.
Etter dette ble man enige om at den sky hesten skulle holdes unna Ullevålsveien så det ikke skjedde noe lignende igjen, og at eventuelle turer til dyrlegen måtte skje via mindre veier.
Til slutt
Difterivaksine ble utvikla på 1920-tallet, og brukte også blod fra serumhestene. I 1952 ble vaksinen del av barnevaksinasjonsprogrammet. Selv om difteri fortsatt forårsaker lidelse og død på verdensbasis er vi derfor forskåna. Verdens helseorganisasjon anslår at rundt 83 % av verdens barn er vaksinert med tre doser før de fyller ett år.
I 1982 utvikla man for første gang en syntetisk difterivaksine, og etter dette kunne serumhestene pensjoneres.
[ I 1899 kom loven som åpnet for å nekte barn å bruke tobakk ]
[ I 1979 hadde fortsatt 14 prosent av Oslos befolkning utedo ]
---
Kilder
● Paul Linnestad, «Blod er en ganske spesiell saft» – innføring av serumbehandling for difteri i Norge”, Tidsskrift for Den norske legeforening, 2014.
● “Difteri: Veileder for Helsepersonell.” på fhi.no.
● “Difteri”, på lokalhistoriewiki.no.
● Stavanger Aftenblad, onsdag 20. mars 1907
● Aftenposten: Ukens nytt, torsdag 16. februar 1911
---
