Karnevalsfeber og kaos

Fastelavnsboller og -ris er i dag rester fra den katolske karnevalsfeiringen. Årene 1983 til 1986 ble det holdt en norsk variant av karnevalet i Rio i Oslo, lagt til mai-juni istedenfor som innledning til fasten. Oppimot 100 000 mennesker kledde seg ut og deltok i opptog og fest. Bakteppet var de store urolighetene som hadde vært natt til 1. mai siden 1979, der ungdom og politi barket sammen i rene gateslagsmål. I det okkuperte ungdomshuset i Skippergata fødtes ideen om en folkefest denne natta istedenfor bråk. Datoen ble avvist, men kommunen tok godt imot ideen. Ungdomskontoret støttet gruppa «Brødre og søstre» fra Skippergata i 1981–1982 med penger til et forprosjekt hentet fra statlige midler til «Storbytiltak for Ungdom».

– Byen kokte!

Tjueår senere fortalte en av initiativtakerne, Henning Dahl, oppglødd om karnevalet i 1983: «Det skjedde så mye vi ikke visste om. Folk bare kom med sitt og deltok! Karnevalet var deres; skoler, barnehager, fritidsklubber, innvandrergrupper. Byen kokte!». Karnevalet var en hel helg i slutten av mai der fredag 27. mai var tenkt som «Barnas Karneval». Arrangørene bak «Karneval -83» hadde ingen fastlagt plattform utover karnevalet i seg selv. Alle personer og grupper som deltok var likeverdige. En anarkistisk idé var satt ut i livet, og Dahl oppsummerte at grunnen til at karnevalet i 1983 var så vellykket var at det var så lite organisert: «Alt gikk som smurt! Masse mennesker snakka sammen. I sentrum kunne man bevege seg fritt. Ikke én ble innbrakt av politiet, ikke noe fyll og søppel og tull! Alle var så fornøyde etterpå! Politiet. Oslo kommune. Ungdomskontoret. Journalistene – ikke minst!».

Ungdomskontoret derimot mente det var flaks at karnevalet i 1983 hadde gått så bra. I en grundig rapport ga de uttrykk for at det var krevende for dem som kommunalt kontor med en «en utradisjonell og til dels strakspreget arbeidsinnsats». De så seg selv som viktige koordinatorer og pådrivere for å få «karnevalistene» fra 1983 til å legge strukturerte planer og overholde søknadsfristene til politiet og kommunen. Ungdomskontoret mente at «Karnevalsentusiaster kan være i besittelse av en masse ideer og kunnskap om program og innhold, men har lett for å mangle innsikt, forståelse og kunnskap i spørsmål om forvaltningsmessige og beredskapsorienterte problemstillinger». Ungdomskontoret arbeidet nå for at det «hastverkspreget fra fjorårets karneval» måtte unngås i 1984.

Ble oppløst

Karnevalet i 1984 ble ikke den samme spontane og løse festen. Ungdomskontoret støttet karnevalet med nye storbymidler og krevde en strammere regi. Dette året tok karnevalet virkelig av, ikke bare i Oslo, men over hele landet. «Brødre og søstre» ble oppløst etter karnevalet i 1983 og de opprinnelige initiativtakerne var nå ute. Flere følte karnevalet var kuppet og at deltakerne ble redusert til publikum.

Kommunen regnet de store utgiftene karnevalet hadde for veivesenet, renholdsverket og park- og idrettsvesenet som del av støtten. Ordfører Albert Nordengen var irritert over hvordan karnevalet hadde utviklet seg til en fyllefest med forsøpling og hærverk og stilte spørsmål ved om det hørte «hjemme i denne form på våre breddegrader». Politiet hadde ikke ressurser til å transportere eller oppbevare utagerende folk. Nå ville de ha mer vakthold.

I 1986 avslo departementet søknaden med å bruke storbymidlene til karneval med at de ikke ønsket at de øremerkede midlene skulle brukes til «engangsarrangements»-bruk. Dette ble også det siste året for Oslo-Karnevalet. Karnevalet var dette året bare én dag, ikke tre som årene før. Det som raskt mange hadde tenkt på som en tradisjon på midten av 1980-tallet, ble brått avsluttet av byens myndigheter.

Kilder

Oslo byarkiv, Arkiv etter Dag Hotvedt, Abuwa Edema og Ungdomskontoret

Gro Røde «Karneval til begjær – og besvær. Oslo-karnevalet 1983 – 1986», Tobias 1/2004