Fastfryste skip og skøyteløp på fjorden

Christiania skøyteklubb holdt til nedenfor Akershus festning fra 1864. I januar 1870 skrev Christiania Skøiteklubbs sekretær levende om skøytebanen: «Allerede kl. 9 om Morgenen begynder det at blive folksomt paa Skøitebanen. Først kommer de energiske Forretningsmænd som for sundhedens Skyld tager sig nogle Ture frem og tilbage paa Banen før de bevege sig til sine Pulte og Kontorstole. Saa kommer de unge Damer. De behøver ikke at genere sig om de ere klodsede. Det er ligesom naar Herrerne for Løiers Skyld øve sig i Strikking og Brodering: Jo galere, des bedre». Utover dagen kom skolemenn og departementsfolk, herrer med stokk og bart og damer med pelskant på kåpa. På ettermiddagen kom også skolebarna strømmende til og fra klokka fire kom alle slags folk. Da åpnet restauranten og serverte kaffe, kaker og smørbrød.

På skøyter på fjorden nedenfor Akershus festning. Akvarell av Wilhelm von Hanno. (Fredrik Birkelund, Oslo Museum)

Populær fritidsaktivitet

Christiania skøiteklubb drev skøytebanen nedenfor Akershus festning fram til 1880. Årskontingenten var på seksti skilling pluss innmeldingsavgiften på tolv skilling. I 1864 hadde klubben 273 medlemmer, og i det travleste året 1871 hele 6726 betalende medlemmer. Milde vintre i 1872 og 1873 gjorde at det ikke ble noen isbane disse årene. I 1879 og 1880 gikk foreningen over til å ta betalt per besøk, seks øre for voksne menn, fire øre for damer og to øre for barn. Nå fikk flere råd til å prøve seg på vintermoro og folk strømmet til. I 1880 var det over 150 000 besøkende. Når kong Oscar var på Christiania-besøk benyttet han sjansen til en skøytetur på fjorden. Han var da den eneste som slapp å betale billett! Men folk klaget på kongens tilstedeværelse, for det gjorde at de måtte holde avstand og ikke kunne spurte rundt slik de ville.

Skøytebanen i Piperviksbukta ved Akershus festning. Grafisk blad av Andreas Ludvig Søborg. (Rune Aakvik, Oslo Museum)

I 1871 ble det satt opp lys, slik at skøytebanen kunne brukes utover de mørke vinterkveldene: «Rundt hele Banen var det mange Begskaaler og langs Vestsiden af Banen flere Tjæretønder. De smaa Kafeboder vare behængte med Lamper og midt paa Banen stod en Musiktribune. Raketter og romerske Lys gik omkring med kulørte Papirlygter saa de fra Fæstningsvolden tog sig du som Ildfluer». Litt mørkt midt på banen, men feststemningen var høy. Rundt banen ble det til og med satt opp små grantrær med lykter, og flere kvelder avsluttet med at en luftballong med fyrverkeri ble sendt til værs. I tillegg ble det avholdt konkurranser i hurtigløp der isen var best, fra Lille Herbern i retning av byen i 1863, mellom Kongshavn og Bleikøya i 1867, fra bunnen av Frognerkilen til Hovedøya i 1869 og fra Festningen mot Bygdøy, Skarpsno og så tilbake i 1870.

På skøyter på islagte Frognerkilen en vinterkveld i 1908. (Anders Beer Wilse, Oslo Museum)

Moro på fjorden

Vinteren 1875 var hundrevis av skøyteløpere ute ved Langåra for å se på seilskuter som hadde fryst fast og prate med sjøfolkene som sto fast i flere uker før lasten med kull fra England og korn fra Estland kunne losses. Og fjorden ble brukt! Skøytene kunne være forseggjorte og buete eller av enkleste sort før de ble spent utenpå skoene. Dagbladet i 1886 beskrev gleden som oppsto på fjorden: «Man kom for at se og for at selv sees. Der reistes Boder paa Isen, man kogte kaffe ude paa Nakholmen og hvilte Benene med en liden Dansemorro i en Vik af Bundefjorden. Det var over det isbundne Kristiania en Venlighed og Omgjengelighed som man hos sydligere Byers Befolkning møder ved deres Skogfester eller Løvspring. Kristiania har ikke givet folkefester senere, som dem der fejredes på Isen».

Barn på skøyteisen i 1933. (Anders Beer Wilse, Oslo Museum)

Islagt fjord til besvær

Skøyteklubbens bane ble historie da isbryteren Mjølner på 1870-tallet begynte å bryte opp isen. Byen trengte havneplassen hele året, og fjorden måtte holdes åpen også om vinteren. Morgenbladet klaget og mente Piperviksbukta ikke hadde større trafikk enn at skøytebanen kunne fått fortsette, det «får oss til at sukke at vi ikke var født samtidig med våre besteforeldre».