Byhistorie

Graver Nielsens klage

Kristiania var på 1800-tallet en by i sterk vekst, men ikke bare de levende krevde sin plass. De voksende kirkegårdene var et helseproblem - og et plassproblem. Men selv ikke i døden var man likeverdig. Det var forskjell på fattiglik og betalingslik.

Graveren skulle ha betalt for det tunge arbeidet. Fotograf: Anders B. Wilse, Oslo Museum


1805 ble det forbudt å legge kirkegårdene inne i byen, og kirka kjøpte derfor et jordstykke i bymarka som skulle bli Vår Frelsers gravlund. Men i et standssamfunn var ingen like, heller ikke i døden, og Vår Frelser ble raskt omtalt som «Rikmannskirkegården». Her ble det anlagt festegraver med flotte steiner og parkanlegg – for den som kunne betale. Fattigfolk fikk ligge et annet sted. Vaterland kirkegård, som lå der Møllergata 19 ligger i dag, hadde vært fattigkirkegård for de østlige forstedene siden 1600-tallet. Nå var den lite egnet.

Klasseskiller

Det var ikke bare gravplassen som fulgte samfunnets klasseskiller. Selve begravelsen kunne bli dyr med seremoni, klokkeringing og kor. Bare barn under fem år ble begravet avgiftsfritt, så lenge foreldrene avsto fra klokkeklang. I Kirkevergens reglement fra 1825 er det oppgitt at graveren fikk betalt for å grave opp og fylle igjen graven, samt holde den i orden. Pengene krevde han direkte inn fra de pårørende, mens Fattigvesenet betalte en felles sum for de som fikk dekket en enkel grav.

En vinterdag på Krist kirkegård ca. 1900. Foto: Oslo Museum,

800 døde på ett år

Etter den store koleraepidemien i 1833 døde over 800 mennesker i løpet av året. Mange ble begravet utenfor lasarettet på Ankerløkken, der hvor Kulturkirken Jacob ligger i dag. Kirkegården her skulle raskt bli en plage for de levende som måtte holde ut den kvalmende likstanken. Årsaken var den vass-sjuke jorda som gjorde at forråtnelsen i linjegravene gikk særdeles langsomt. I 1857 forsøkte graver Nielsen og hans ansatte å rydde kirkegården klar til den store byutvidelsen året etter. Men arbeidet fikk en ubehagelig bråstopp. 6. februar 1857 skrev han til kirkeverge Brun at graveren som hogg gjennom en av kistene «ble bestænket af det afskyelige raadne Vand, som fylte Kisten, og der var en Stank, aldeles utaalelig». Mangel på drenering hadde ført til at kroppene hadde ligget i vann i 24 år, med det skrekkelige resultatet at de ikke hadde gått i oppløsning: «Liget … var iført egne Klæder, der let gik istykker, men Liget var helt, hvorfor man ogsaa sluttede at grave».

Sørgende mennesker på Nordre gravlund i 1907. Selv ikke i døden var standssamfunnets mennesker like. Det var forskjell på fattiglik og betalingslik. Foto: Anders B. Wilse, Oslo Museum

Nielsen mente at Ankerløkken var ubrukelig som kirkegård. En kortsiktig løsning var at «fattiglikene» fikk ligge sammen med «betalingslikene» på Vår Frelsers kirkegård. Men graveren fikk ekstra betalt slik at det ikke oppsto disharmoni på kirkegården der fattiggravene stakk seg ut på en negativ måte. Den langvarige løsningen var at kommunen kjøpte Sofienberg som hjelpekirkegård.

Sørgende mennesker på Nordre gravlund i 1907. Selv ikke i døden var standssamfunnets mennesker like. Det var forskjell på fattiglik og betalingslik. Foto: Anders B. Wilse, Oslo Museum

Konflikter

Overgraveren var ansvarlig for vedlikehold og orden på kirkegården. Konfliktnivået mellom ham og undergraverne kunne være høyt. I 1850 klaget arbeideravisa Arbeider-Foreningerns Blad, som ble lest av tusenvis av organiserte Thranebevegelsen, på de dårlig arbeidsforholdene og overgraverens mangel på innsikt i arbeidet. De mente han «ligesom en Griis, fødes og gjødes paa Andres Bekostning uden at han gjør Nytte for to danske Skilling. Han forstaar sig ikke mere paa at grave en Grav, end en simpel Mand forstaar sig paa at hitte Rede i Vor Lovgivnings babylonske Forvirring». Artikkelen signert av Ola Brakar, truet med å kaste overgraveren i graven: «Og hvad vild er skee med hans Excellense Overgraveren? Jo, jeg synes allerede udi Aanden at skue hans Skjæbne. Alle Unddergravere ville blive enige om at begrave ham dybt under Jorden, og for egen Regning slaa de frodige Aagre, der bugne af Havre, Vikker og Thimotei». Undergraveren og publikum hadde felles interesser i å avskaffe overgraverstillingen og slik forminske utgiftene ved begravelser og samtidig gi graverne høyere lønn.

Karikatur av overgraveren som kastes i graven av graverne på kirkegården. Tegningen er muligens tegnet av en 22-årig Henrik Ibsen i Thranebevegelsens avis Arbeider-Foreningernes Blad 20. april 1850

I 1857 ble det slutt på tvungen betaling for klokkeringing og korsang, men fortsatt var begravelsen en dyr utgift for den som hadde lite.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

---

Kilder

Bård Alsvik, Døden i Christiania. Begravelsesvesenet i forrige århundre, Tobias 4/1998

Arbeider-Foreningernes Blad 13.04.1850 og 20.4.1850

Bystyresak 1/1857 Om Indkjøb af Løkken Sophienberg til Hjælpekirkegaard

Christiania Intelligentssedler, 14.09.1857

Andrea Dietrichson, «Er vi alle like i døden? Død og begravelse i et kulturhistorisk perspektiv», Tobias 2022, Oslo byarkiv

Oslo byarkiv, arkiv etter Kirkevergen

---