Byhistorie

Da byen sultet

Hungersnød rammet Østlandet på 1740-tallet, og de fattige søkte inn til Christiania for å tigge. Flere ble funnet døde langs veien eller ropte «Mad, mad, mad» før de døde.

Besøk hos en fattig kone. Tegning av Adolph Tidemand 1848.

På 1600- og 1700-tallet vokste befolkningen på Østlandet, men fra 1730 falt befolkningstallet dramatisk. Den store dødeligheten kommer fram i uhyggelige skildringer fra nødsåret 1742. Sognepresten i Trøgstad i Østfold rapporterte at mange av sognebarna spiste barkebrød. Mange døde av denne krisekosten: «de er nå endelig av den her i egnen ubevante og unaturlige føde av oppråtnelse og annen elendighet kreperede og omkomne». Fogd Peter Schnore rapporterte i september 1742 om at en husmann fra Aremark ble funnet død i skogen med en liten pose som han hadde fylt med noen gressblader «til livets underholdning».

En gammel mann tigger om almisser. Under år med misvekst og sult strømmet folk fra bygdene på Østlandet inn til Christiania for å tigge.

Matmangel og dysenteri

Demografiske kriseår med flere døde enn fødte rammet hele Østlandet flere år på 1740-tallet, samtidig som dette var landets kornkammer. Dødeligheten skyldtes ikke matmangel alene. Den smittsomme bakteriebårne sykdommen dysenteri, eller blodgang som det ble kalt etter den blodige og smertefulle avføringen, fikk dødelig utgang når folk var underernærte fra før. Samtidig steg matvareprisene, særlig brødprisene. Stiftsmannen innførte tilsyn for å kontrollere misbruk av Bakerlaugets monopol.

I Christiania var dødeligheten skremmende høy. 6. juli 1742 ble biskopen pålagt å holde en ekstra bededag over hele Akershus stift. Myndighetene fryktet at misveksten og hungersnøden som hjemsøkte dem skyldtes Guds straff: «Guds Vrede fremdeles vedvarer, ved en Plage af onde og usædvanlige Orme, som i en ubeskrivelig Mængde saaledes fortærer Markerne, at Indbyggerne paa de fleste Steder Intet, og paa mange Lidet, kunde vente at indhøste til kreaturernes Ophold i tilstundende Vinter».

1742 var året Christiania-befolkningen sultet. Bildet viser folkeliv i Kvadraturen - Dronningens gate og Tollbugata. Griser og høns går i gatene og på midten av torget står vannposten. Kunstner Anna Diriks.


I 1743 gjennomførte det danske kanselliet en spørreundersøkelse over hele Norge. Presten på Toten mente smitten kom fra Christiania etter at flere hadde besøkt vintermarkedet her 2. februar: «Hissig feber er den gemeneste (vanligste), tennes dog aldri i bygden av seg selv, men bekomme årlig i Christiania fra markedet, herav døde egentlig de muntreste, sprekeste og deiligste unge karer».

Sendt på tukthus

I 1741 åpnet et tukthus i Storgata i Christiania hvor tiggere og løsgjengere skulle settes til hardt arbeid for å bli av med latskap og laster. De fattige ble vurdert etter verdighetskriterier, ikke nød. Sosiale problemer ble løst med streng regulering av arbeidsmarkedet og harde straffer. Tukthuset var fra starten i utakt med den sosiale situasjonen der hunger, ikke latskap skapte den synlige fattigdommen. Tiggerne som strømmet mot byen ble ønsket velkommen med pisk før de ble satt til å arbeide i Tukthusets manufakturindustri.

Tukthuset i Storgata ble bygget i 1741 og straffet tiggere og løsgjengere med velkomstpisk og hardt arbeid. I misvekstårene i 1781 og 1782 kviet myndigheten seg for å sende de fattige tiggerne som strømmet til Christiania hit, men sendte dem heller tilbake til bygdene de kom fra. Foto fra 1910.

Eksport-trøbbel og avlingsvikt

1772 og 1773 ble nye år med sult og epidemier. Den nordamerikanske frihetskrigen skapte eksport-trøbbel i Kristiania. Bordstablene hopet seg opp og prisene gikk i været. Det samme gjorde dødeligheten. I 1781 og 1782 sviktet korn- og høyavlingene igjen. I 1781 på grunn av tørke fra april til veksten, og i høytliggende strøk ingen avlinger i det hele tatt på grunn av tidlig nattefrost om høsten. I 1782 manglet det såkorn og hester til å pløye på grunn av formangel. Våren virket lovende, men så kom regnet og avlingene råtnet bort. Nattefrost fra september avsluttet misvekståret. 1783 gikk innhøstingen fint, men krisa satte avtrykk. Kirkebøkene viser at folk ikke giftet seg så ofte som ellers, og færre fikk barn. De som slet mest var fattige husmenn som manglet såkorn, hester og penger. Stiftamtmann Levetzau fylte opp kornlagre på Akershus festning. 100.000 tønner skulle sikre befolkningen. Korn ble nå solgt på kreditt og til lav pris.

På 1770-tallet stoppet utskipingen av tømmer fra Christiania på grunn av den amerikanske frihetskrigen, og følgene var dyrtid og matvaremangel. I 1801 kom et nytt nødsår. Maleri av Christiania havn ca. 1800. Kunstner John William Edy.

Fattige strømmet igjen til Christiania for å tigge. Etter loven skulle de dømmes til tukthus, men istedenfor ble de ført tilbake til bygdene de kom fra. Det ble satt av gaver til de fattige og myndighetene spurte nå hvordan man kunne dømme noen som sto med en fot i graven?

---

Kilder

Johanne Bergkvist, «En Haard og Dyr Tid». Fattigdom, tigging og løsgjengeri i Christiania 1790-1802, 2008

Ståle Dyrvik, Den lange fredstiden 1720-1784, Norges historie bind 8, Cappelen 1978

Lajos Juhasz, Demografiske kriser, Heimen 4/1971, Landslaget for lokalhistorie

Kristin M. Røgeberg, red., Norge i 1743, bind 1. Akershus stiftsamt, Riksarkivet/Solum forlag

Sølvi Sogner, Krig og fred: 1660-1780, Aschehougs Norgeshistorie, 1995

Knut Sprauten, Byen ved festningen: fra 1536 til 1814, Cappelen, 1992

---

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen