Byhistorie

Fire generasjoner skarprettere

I hundre år fra 1737 til 1837 gikk bøddeljobben i Christiania i arv fra far til sønn i Lædel-familien, for hvem var vel bedre rustet til en slik skrekkelig tjeneste enn den som hadde lært dette bra barnsben av?

Av Johanne Bergkvist

August Anton Lædel kom fra danske Bornholm til Christiania i 1733 for å ta over jobben som militær skarpretter på Akershus festning. Fra 1737 ble han bøddel også for Akershus stift, det vil si store deler av dagens østlandsområde. Kona, Sophie Margretha Mülhausen, kom fra danske og tyske skarpretterslekter og hennes nevø skulle senere bli skarpretter i Bergen. Bøddelarbeidet ble ikke bare sett på med skrekk, men også med overtro og sosial utstøting. Folk hadde bokstavelig talt berøringsangst da de trodde at skarpretteren ble smittet av den dødsdømtes misgjerninger, noe som igjen kunne overføres til dem. Ikke da så rart at de fleste skarprettere giftet seg inn i hverandres familier. Til tross for det, så ble bøddelens sosiale status hevet i løpet av 1600- og 1700-tallet. For statsmakten var skarpretteren nødvendig for å opprettholde lov og orden, og yrkesutøveren ble derfor møtt med respekt. Lønna var god og supplert med honorar for hver utførte handling: halshugging, hengning, brennmerking, pisking, pinsler eller avhugging av kroppsdeler.

Skarpretterens viktigste verktøy. Økser, sverd og brennmerke med dobbel galge fra Lædelfamilien. Lædelfamiliens sverd finnes i dag på Oslo Museum og har inngravert på tysk «Dette sverd er slipt, og jeg er innsatt av Gud og øvrighet for å straffe onde mennesker». Fra 1791 ble det forbudt å bruke sverd, og kun øks skulle brukes til halshugging.

Skarpretterens viktigste verktøy. Økser, sverd og brennmerke med dobbel galge fra Lædelfamilien. Lædelfamiliens sverd finnes i dag på Oslo Museum og har inngravert på tysk «Dette sverd er slipt, og jeg er innsatt av Gud og øvrighet for å straffe onde mennesker». Fra 1791 ble det forbudt å bruke sverd, og kun øks skulle brukes til halshugging. (Rune Aakvik, Oslo Museum)

Konfliktfylt yrke

Skarpretterens omgang med byens borgere kunne være konfliktfylt, og i 1753 stevnet Frants Gotschalk Lædel sine naboer for æreskrenkelser. Han hadde tatt over skarpretterjobben etter faren i 1749, men nå hadde han fått oppsyn med byens nattmann eller rakker som skulle tømme doer og fjerne døde dyr. Raskt ble Frants Gotschalk bøtelagt for å ha latt baker Bollings hest ligge død på gata i mange dager før den ble tatt bort. Han ble dømt for mishandling og injurier, og byfogden hevdet at bøddelen og hans kone var svært pågående i sin inndriving av bøter og mestermannspenger, en beskatning som kom på toppen av lønn og honorar. Tanken var at dette skulle være frivillige bidrag fra byens borgere, men det var kanskje ikke alltid slik det opplevdes når byens dødbringer sto på døra.

] En plakat på Christiania marked med teksten «den forsiktige morderen Glorius» viser drap og henrettelse. Henrettelser var offentlige og store folkemengder så med skrekkblandet fryd på skarpretteren utføre sine oppgaver. Kunstner: Carl Frederik Diriks.

] En plakat på Christiania marked med teksten «den forsiktige morderen Glorius» viser drap og henrettelse. Henrettelser var offentlige og store folkemengder så med skrekkblandet fryd på skarpretteren utføre sine oppgaver. Kunstner: Carl Frederik Diriks. (Rune Aakvik, Oslo Museum )

Bekymret for rykte

Da Frants Gotschalk Lædel forsøkte å kjøpe en gård ved siden av skomaker Poul Tenderup, sørget naboen for at han ikke fikk det. Frants Gotschalk hevdet han ble kalt uærlig, noe som var straffbart. Men Tenderup kom unna beskyldningene i retten. Han sa han bare klaget over de praktiske ulempene ved å ha Lædel som nabo. I tillegg var han bekymret ryktet sitt: «at Mestermanden havde kjøbt det neste Hus ved dem og at de nødig vilde have ham til Naboe, fordi ikke allene hans Redskaber, Vogn og Tøj … vilde forvolde en Heslig lugt, men end og at, naar der spurtes efter Tendrup, skulde det hede, han boede ved Rakkeren». Retten mente at Lædel måtte finne seg i det, men påla at han kun skulle omtales som skarpretter. Det var jo heller ikke meningen at nattmannen skulle være i Lædels gård, men skulle fortsatt være på Nattmannshaugen i Pilestredet.

Nattmannshaugen eller Bakkehaugen i Pilestredet hvor nattmannen eller rakkeren bodde fram til 1823. Skarpretter Anton August Lædel fikk fra 1753 overoppsyn med nattmannens oppgaver, og gikk rettens vei for å fjerne nattmannsstempelet. Han var ikke nattmann, men inspektør. Maleri av Joachim Christian Geelmuyden Gyldenkrantz Frich.

Nattmannshaugen eller Bakkehaugen i Pilestredet hvor nattmannen eller rakkeren bodde fram til 1823. Skarpretter Anton August Lædel fikk fra 1753 overoppsyn med nattmannens oppgaver, og gikk rettens vei for å fjerne nattmannsstempelet. Han var ikke nattmann, men inspektør. Maleri av Joachim Christian Geelmuyden Gyldenkrantz Frich. (Rune Aakvik, Oslo Museum )

Gikk i arv

Frants Gotschalk ga yrket videre til sin sønn August Anton i 1799. Allerede i 1786 søkte han om at sønnen skulle overta ettersom han allerede hadde fått opplæring. I august 1786 ble arverekken godkjent med at August Anton hadde «de i Indføds Retten fastsatte Egenskaber». August Anton var snekker, men snekkerlauget mente han ikke kunne fortsette her så lenge han også svingte en uærlig øks. Lauget mente at han var blitt høy på seg selv etter at han fikk den kongelige utnevnelsen og hadde snakket stygt om dem «paa en grov og uanstendig maade».

I 1784 kjøpte Frants Gotschalk Lædel gården Akersgata 23. Huset var skarpretter Lædels bolig fram til 1837 og etter hans død gikk huset i arv til sønnen snekkermester Gudbrand H. Lædel. På bildet fra 1910 var det en avholdskafé her. Huset sto uskadd etter storbrannen i 1686.

I 1784 kjøpte Frants Gotschalk Lædel gården Akersgata 23. Huset var skarpretter Lædels bolig fram til 1837 og etter hans død gikk huset i arv til sønnen snekkermester Gudbrand H. Lædel. På bildet fra 1910 var det en avholdskafé her. Huset sto uskadd etter storbrannen i 1686. (Johannes Markus Holmsen, Oslo Museum )

I 1784 kjøpte August Anton sin egen gård i Akersgata 23 som etter hans død gikk i arv til sønnen snekkermester Gudbrand H. Lædel. August Anton Lædel søkte om avskjed i 1832 fordi han var blitt svekket av sykdom. Han fikk ikke innvilget det, og under den siste henrettelsen i 1833 slet han med å skille hodet fra kroppen. Henrik Wergeland var til stede og tok sterkt avstand fra det han så. Guttorm Lædel tok etter det over som skarpretter som nummer fire i familierekka.

[ Da bygrensa gikk ved handlegata Grensen (+) ]

---

Kilder:

Basso, Aina (2022): Dei dødsdømde: Dødsstraffa i Noreg og historia om nokre av dei som mista livet, Det Norske Samlaget

Berg, Arno (1945): Litt om skarpretterne i Oslo, St. Hallvard

Moberg, Harald (1983): Skarpretterens bolig, Byminner

Moberg, Harald (1986): «Skarpretterens historie. Dømt til øks eller galge», St. Hallvard

Statsarkivet i Oslo, Akershus stiftsamt, Pakkesaker 1730-1835, Skarpretteren 1733

Riksarkivet, Justisdepartementet, Politikontoret P «Skarpretterpakken 1830-1947»

---

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen



Mer fra Dagsavisen