Byhistorie

Bolig for alle?

I 1893 ble boligmangelen og de dårlige boligforholdene i Kristiania for første gang reist som et kommunalt spørsmål. Den politiske dragkampen om kommunens ansvar skulle prege debattene og tiltakene de neste hundre årene.

Kristianias folketall ble fordoblet i årene fra 1865 til 1890. Det skyldtes særlig den store innflyttingen til byen. Boligforholdene var tett forbundet med fattigdom og arbeiderklassens situasjon. Fra 1890-årene ble boligsituasjonen beskrevet som uholdbar, og vinteren 1893 sendte Arbeiderpartiets hovedstyre en henstilling til bystyret om å sette i gang tiltak mot husnøden. Resultatet var den første systematiske undersøkelsen av arbeiderstandens boligforhold i byen.

Overfylte boliger

På oppdrag fra Sunnhetskommisjonen gjennomførte lege Axel Holst i 1895 en større systematisk undersøkelse, «Undersøgelser og Forslag angaaende Arbeiderstandens boliger i Christiania». Han beregnet overbefolkning ved hjelp av et mål han kalte «luftkubus», utregnet ved å dele boligens kubikkinnhold med antall beboere. Resultatet var at nesten førti prosent av leilighetene var sterkt – eller ytterst sterkt overfylt. I tillegg til den regelrette trangboddheten viste undersøkelsen at halvparten av boligene hadde store sanitære mangler og var dårlig vedlikeholdt. De eldre bygningene var kalde, mørke og fuktige, særlig kjellerleilighetene. I tillegg konkluderte Holst med at husleien var for dyr for arbeiderlønningene.

Boligsaken var tett forbundet med fattigdom og arbeiderklassens boligsituasjon. Her gamle og slitte trehus i Fjerdingen langs Akerselva.

Arbeiderboligkontor

Boligrapporten ble behandlet i bystyret sommeren 1896. Det ble her besluttet å opprette et «arbeiderboligkontor» under Sunnhetskommisjonen. Kontoret fikk som oppgave å undersøke alle leiegårder som var bebodd av arbeidere eller «likestillede samfundsklasser» og gi Sunnhetskommisjonen bygningsteknisk bistand. Det skulle også bygges tre større arbeiderboliger med til sammen 264 leiligheter for kommunens regning. Dette var den første bevilgningen til kommunal boligbygging som Kristiania bystyre hadde gitt og resulterte i Dannevigsveien 7 og Åkebergveien 50 som sto ferdige i 1902. Det skulle gå nesten tjue år før kommunen vedtok et lignende boligpolitisk tiltak, da på Tøyen. Forsinkelsen skyldtes det store økonomiske boligkrakket i 1899 som førte til så stor utflytting fra byen at mange leiligheter sto tomme i 1905. Men fra 1908 begynte folk å flytte tilbake til hovedstaden, og leilighetene som hadde blitt erklært ubeboelige, ble igjen fylt med store familier og bleievask.

Dannevigsveien 7 på Sagene sto ferdig i 1902 og var sammen med Åkerbegrveien 50 de to helkommunale byggeprosjektene vedtatt på 1800-tallet, i 1896. Bildet viser Dannevigsveien rehabilitert i forbindelse med byfornyelsen i 1987.

Den store valgkampsaken

Boligsaken ble den store valgkampsaken i 1910. Uenigheten sto mellom Høyre som ønsket en markedsliberal boligpolitikk med privat boligbygging og Arbeiderpartiet som krevde offentlig ansvar for å bygge boliger til alle – «ordentlige menneskeboliger». Arbeiderforeningen av 1894 hadde nedsatt en byggekomité som uttrykte sin bekymring i 1912: «I arbeiderkredser hersker almindelig misstemning over den nuværende tilstand, situationen bliver dag for dag mere fortvilet og kravet paa, at kommunen skal bygge et tilstrækkelig antal nødvendige huse blive saa sterkt, at denne udvei, som vistnok for byen og dens skatteydere bliver meget bekostelig, bliver den eneste.»

Lakkegata mot krysset Breigata 1902. Årene mellom 1899-1908 var preget av arbeidsløshet og fattigdom etter det økonomiske Kristianiakrakket i 1899. Mange flyttet ut av byen, og årene var preget av demografisk nedgang, noe som løste den verste boligkrisen midlertidig.

Leiegårdenes by

Kristiania var leiegårdenes by, og kun fem prosent eide sin egen bolig. Arbeiderbevegelsen krevde leieleiligheter til alle, men borgermester Arctander mente bolignøden var et forbigående fenomen og at det skulle bygges brakker som skulle rives når bolignøden var forbi. Tretten brakker for husville ble bygget i Stavangergata på Sagene. Hver brakke hadde seks til åtte ettromsleiligheter. Arbeiderpartiet mente nødbrakkene var ulovlige.

Trangbodd og trekkfullt, men hjemmekoselig i en av Arctanderbrakkene på Sagene.

I 1920 bodde fortsatt 25 prosent av Kristianias befolkning i overbefolkede eller sterkt overbefolkede leiligheter. 41 prosent bodde i tett befolkede leiligheter. De midlertidige brakkeboligene på Sagene ble revet først i 1935 og 1936. Boligmangelen ble ikke løst før sammenslåingen med Aker kommune som ga rom for utbyggingen av drabantbyene, og fram til byfornyelsen på 1980- og 1990-tallet var Oslo fortsatt leiegårdsbyen.

---

Kilder

Aftenposten 26.07.1912

Dagbladet 23.11.1911

Social-Demokraten 23.11.1911 og 07.08.1912

Johanne Bergkvist og Unn Hovdhaugen, «Oslo kommunes boligpolitikk i hundre år», Tobias 2016, Oslo byarkiv

Nora Birkeland, «Mislige boliger i Kristiania», Tobias 2016, Oslo byarkiv

Axel Holst, «Undersøgelser og Forslag angaaende Arbeiderstandens boliger i Christiania. Beretning afgiven paa Foranledning af Christianias Sundhedskommission», Kommunale aktstykker dok. 29/1895

---

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen



Nyeste fra Dagsavisen.no: