Byhistorie

De dødes julemesse i domkirka

I riktig gamle dager samlet de døde seg til uhyggelig midnattsmesse i Vår Frelsers kirke på Stortorget natt til første juledag.

Da enka kom ut på kirketrappa grep de døde tak i kåpa hennes og rev den i tusen stykker. Illustrasjon til fortellingen «En gammeldags Julaften» i Peder Christen Asbjørnsens Norske folke- og huldreeventyr, 1919-utgaven.

I «En gammeldags julaften» skrev eventyrsamleren Peder Christen Asbjørnsen om jula 1843 da han var syk med nervefeber og ikke fikk reist hjem til foreldrene sine.

Han vokste opp i Christiania, først i Dronningensgate 26, så på Grønland 28, hvor Asylet er i dag. Humøret var på bunnen uten familie og venner på julaften: «Vinden peb i de gamle Lønner og Linde lige over for mine Vinduer; Sneen føg ned igjennem Gaden, og Himlen var saa mørkladen som en Decemberhimmel kan være her i Christiania. Mit Humør var lige saa mørkt. Det var Julaften, den første jeg ikke skulde tilbringe ved den hjemlige Arne.».

«Det var så stilt på gaten, og hun så ikke et menneske på veien». Illustrasjon til fortellingen «En Gammeldags Juleaften» i Peder Christen Asbjørnsens Norske Folke- og Huldreeventyr i Udvalg fra 1879. Tegning av Otto Sinding, Nasjonalmuseet


Men så ble han ble invitert til å feire med sine to losjivertinner, jomfru Mette og hennes venninne i den gamle gården i Tollbugata «med dybe Vinduer, lange skumle Gange og Trapper, mørke Rum og Lofter, hvor man uvikaarlig maatte tænke paa Nisser og Spøgeri». Hit kom deres nieser og nevøer – og gamle Mor Skau. De gamle skremte med historier om nissen som lagde ugagn på Waisenhuset og andre hus. Så fortalte Mor Skau en uhyggelig historie fra virkeligheten: «Min Mor det var en sanddru Kone; hun fortalte en Historie, som har Hændt her i Byen, og det paa en Juledagsnat, og den ved jeg er sand, for der kom aldrig et usandt Ord i hendes Mund.»

Ungeflokken satt musestille da den gamle kona fortalte om da mora opplevde de dødes midnattsmesse i romjula.

Som ung tjente hun hos en enke, madam Evensen, som bodde like ved domkirka, Vår Frelsers kirke ved Stortorget, i Møllergata eller kroken ved Lille Kirkebakken, et lite smug mot Stortorvet som forsvant ved bybrannen i 1858. Hun husket ikke helt.

Youngstorget og Torggata med Vår Frelsers kirke i bakgrunnen. Tegning etter 1858.

En julaften bestemte enka seg for at hun ville gå i kirka morgenen etter. Da hun våknet, skinte månen inn på gulvet og klokka hadde stanset på halv tolv. Hun visste ikke hva klokka var, men da hun kikket ut av vinduet, så hun at det lyste ut av alle kirkevinduene. Hun vekket piken som kokte kaffe mens hun kledte på seg, tok salmeboka og gikk i kirka. Det var så stille på gata, og hun så ikke et menneske på veien.

Vår Frelsers kirke og Kirkeristen sett fra Lille Kirkebakke. Til høyre innenfor kirkemuren sees familien Colletts gravkapell og litt av familien Leuchs. Til venstre for porten ligger familien Vogts gravkapell. Langs muren går den bratte Kirkebakken, hvorfra Lille Kirkebakke går fram i forgrunnen. Her står en mann kledd i tidens drakt midt i gata. Kunstner: Jacob Munch.

I kirka satte hun seg, men folkene så bleke og underlige ut, akkurat som om de kunne være døde alle sammen. Det var ingen hun kjente, men det var mange hun syntes hun hadde sett før, men hun kunne ikke huske hvor. Da presten kom på prekestolen, var det ikke en av byens prester, men en høy, blek mann som hun følte hun burde kjenne. Han preket så vakkert, og det var ikke sånn støy og hosting og harking som det pleide å være ved prekenene om julemorgenen. Det var så stille at hun ble redd.

Stortorget 9 på hjørnet av Møllergata i 1890.

Da de begynte å synge igjen, bøyde en kone som satt ved siden av, seg mot henne og visket: «Kast kåpen løst om deg og gå, for blir du til det er forbi her, så gjør de ende på deg. Det er de døde som holder gudstjeneste.» Det var nabokona som pratet til henne, og hun hadde vært død i mange år.

Bazaren og Vår Frelsers kirke slik den så ut etter ombyggingen på 1850-tallet, sett fra Storgata. Kopi etter Joachim Frich.

Nå kjente enka igjen presten og menigheten. De hadde alle vært døde i mange år. Skrekkslagen skyndte hun seg opp, men de døde grep etter henne så hun segnet om på kirkegulvet. Da hun kom ut på kirketrappa, tok de tak i kåpa som falt av henne. Da hun var hjemme igjen, slo klokka ett. Dagen etter fant hun kåpa på kirketrappa, revet i tusen stykker. Den korte, lyserøde stoffkåpa med hareskinnsfôr og kanter, som var på moten da, viste hun til tjenestejenta, som igjen fortalte sin datter, som skremte barna med historien på gamle dager.

På dagtid var hjørnet Møllergata - Grensen sterkt trafikkert med hester og vogner og mennesker, men etter klokka ti om kvelden sørget byens vektere for at det var stille. Hjørnegården midt på bildet er Stortorget 8. Midt i gata i forgrunnen kjører en høyvogn. Kunstner: Wilhelm von Hanno.

Sagnet er kjent fra hele Norden i litt ulike versjoner. Folkloristen Brynjulf Alver mener at sagnet inneholder et minne om den katolske midnattsgudstjenesten julenatta blandet sammen med den gamle nordiske forestillingen om at de døde kom tilbake i jula.

Peter Christen Asbjørnsen i sitt arbeidsværelse. Tegnet av L. Norberg etter et foto av Martin Peder Væring for «Ny illustr. Tid».


Barna ble kvitt frykten med risengrøt og ribbesteik, mens Asbjørnsen selv ble liggende med febermareritt. Historien ga han ut i 1845 sammen med lokale skrømt og sagn fra Ekeberg og Nordmarka.

Kilder

Peder Chr. Asbjørnsen, «En gammeldags Julaften 1843», Norske Huldreeventyr og Folkesagn: Første Samling, Trykt hos W.C. Fabritius, Christiania 1845, Oslo byarkiv, Pest eller kolera? En vandring i gravlundene på Oslo øst, 2021, Velle Espeland, Spøkelse! Hvileløse gjengangere i tradisjon og historie, 2010.


Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen