Byhistorie

Bananen - frukten som hjalp mot alt

I dag er banan hverdagskost, men slik var det ikke i 1905. Bananen var en ny og eksotisk frukt folk måtte lære å spise. Banan-Mathiessen satset hardt på reklame.

Jente spiser banan med merke «Fyffes» på Vi kan-utstillingen i 1938.

De første bananene ble losset i Norge i 1905. Importøren av de første 3000 kilo med bananer, Christian Mathiessen, ble raskt kjent som Banan-Mathiessen.

Kontoret på Banan-Matthiessens bananmodneri i Rådhusgata 13 i 1906.

I begynnelsen var folk skeptiske: «Det var pinagtige dager for ‘Banan-Mathiessen’ da han brukte telefonen omkring til venner og bekjente for å få dem til å spise Jamaica-bananer. De fleste svarte med et talende grin og med en beklagende gestus, når de skulde prøve denne for oss enda ukjente frukt.

Dagene gikk, og bananbuntene blev sortere og sortere. Det blev vel også Mathiessens forhåpninger». Men Mathiessen ga seg ikke.

Gårdsplassen på Banan-Matthiessens bananmodneri i den gamle stiftsgården i Rådhusgata 13 i 1906.

Bananene ble importert grønne og trengte å modnes. Mathissen etablerte et bananmodneri i Stiftsgården i Rådhusgata 13. Intens reklamering skulle overbevise folk om at bananen ikke smakte «emment» og var et nyttig tilskudd til kosten med langt flere kalorier for krona enn annen frukt.

Bryggearbeidere losser bananer på samlebånd i juli 1957.

Og bananene ble populære. Allerede etter ti år var bananer å finne overalt: «I frugtbutikker, kolonialbutikker og paa torvene, selv paa de mindste steder forhandles bananer side om side med den hjemlige frugt, og saavel ved sin prisbillighed som ved sine fortæffelige naturlige egenskaber har den forlængst erhvervet sig almindelig yndest hos publikum». I 1912 var lokalene i Stiftsgården for små, og bananmodneriet flyttet til nabobygget, Calmeyergården i Rådhusgata 11, også kalt Stattholdergården.

Selskapet ble Skandinavias første bananimportør, og Norge ble dermed det andre europeiske landet etter Storbritannia som importerte bananer. Bananene kom fra Jamaica, hvor de store sukkerplantasjene ble byttet ut med bananplantasjer på slutten av 1800-tallet. Elders&Fyffes eksporterte fra 1901 til det britiske markedet, og «Fyffes» ble også Banan-Mathiessens hovedleverandør.

Banan-Matthiessens varebil i 1966.

Ut av lasten kom det krypende både slanger og edderkopper som ble samlet til skrekk og advarsel inne på modneriet. Jobben kunne være både farlig og tung. I 1924 streiket havnearbeiderne mot ubetalt pliktarbeid på natta og nedsatt lønn. Streiken var bitter og varte nesten et halvt år.

Stiftsgården i Rådhusgata 13 det året den ble revet, i 1913. Her holdt Banan-Matthiessens bananmodneri til. I vinduene reklame for «Jamaica Bananer» og på veggen for Blaa gutter sykkelbud.

Banan-Mathiessen avskjediget alle sine arbeidere som ikke ville utføre streikebryterarbeid. Transportarbeiderforeningen oppfordret til boikott: «Vi henstiller til alle om å ikke kjøpe bananer eller sydfrugter fra dette firma da alt som Mathisen har på sitt lager er behandlet av streikebrytere». Navnene på streikebryterne ble trykket i flere aviser. Først da det ubetalte pliktarbeidet ble fjernet ble stemningen bedre.

I 1925 delte bedriften ut gratis «banankurer» til «mindre bemidlede foreldre med svakelige barn». «Vakkert gjort» skrev Arbeiderbladet i 1926 da Banan-Mathissen tok med åtti skolebarn fra arbeiderbydelen Kampen til Hovedøya. Her drakk de melk og spiste så mange bananer de kunne.

Den eksotiske bananen kunne hjelpe mot alt, sa reklamen: «Bananen bør imidlertid tygges godt. Utgnid (f.eks presset gjennem sikteduk) er den av stor betydning ved alvorlige fordøielsesvanskeligheter».

Bananer ble fort vidunderkuren for nær sagt alle, og reklamene rettet seg mot underernærte barn, diabetikere, kroppsarbeidere, nyresyke og for å hjelpe på fordøyelsen, men det var viktig å huske at: «Bananen bør imidlertid tygges godt. Utgnid (f.eks presset gjennem sikteduk) er den av stor betydning ved alvorlige fordøielsesvanskeligheter». I 1928 beskrev Dagbladet bananer som «nasjonalkost». Reklamen gikk dypere til verks med slagordet: «Først spise bananer, så kan man senere filosofere» og «Bananer for barn – er som sol for blomster!»

Annonsene skulle få flere til å spise banan:   «Bananer for barn – er som sol for blomster!».

I 1929 flyttet bananmodneriet fra Rådhusgata til Brannskjærutstikkeren på Filipstadkaia hvor det ble satt opp et losseapparat som heiste bananbunter direkte fra skipets lasterom og inn i modneriet.

Flyfoto av det nye Bananmodneriet på Filipstad gjenreist etter krigen i 1951.

Anlegget ble totalt ødelagt av den store eksplosjonen i 1943: «Ikke en papirlapp var igjen av selskapets bøker og arkiver». Bedriften måtte holde til seksten ulike steder i byen før det nye anlegget sto ferdig i 1946 pyntet med en kjempebanan. I dag er firmaet etter Banan-Mathiessen kjent som Bama og importerer fortsatt bananer.

Kilder

Roderick Abbott, «A Socio-Economic History of the International Banana Trade, 1870-1930», 2009, Arbeiderbladet 18.09.1923, 13.03.1924, 15.05.1924, 24.11.1925, 18.08.1926, 30.09.1927, 14.01.1928, 19.01.1928, Vilhelm Bjørset, «Boken om Oslo: et verk i tekst og bilder om Norges hovedstad», 1950, Dagbladet 08.06.1928, Den nye Social-Demokraten 17.04.1925, «Kristiania nærings- og forretningsliv i tekst og billeder», 1914. Oslo byarkiv, Havnevesenet, bananmodneriet, Charlo Østensen, «Oslo bryggearbeideres forening gjennom 100 år: 1882-1982», 1982.








Johanne Bergkvist

Historiker i Oslo byarkiv