Byhistorie

Kinofilmen - propaganda og underholdning

Kampen om kinoen under nazistisk okkupasjon handlet ikke bare om underholdning og propaganda, men også om det som skjedde i kinosalens mørke.

Karl Johans gate 17. mai 1943. All feiring av 17. mai var forbudt over hele Norge, noe folk markerte med å holde seg hjemme. Trikken kjørte tomme, restauranter og kinoer sto tomme.

Okkupasjonsdagen 9. april 1940 holdt kinoene åpne, men bare én enkelt billett ble solgt denne dagen til ei kvinne som ville se Lydfilmavisen. Dagen etter var det panikkstemning i byen, og kinoen ble stengt, men bare midlertidig.


Josef Terboven taler i Colosseum kino 1. mai 1941


Direktør for Oslo kinematografer og arbeiderpartipolitiker, Kristoffer Aamot, ønsket å holde driften oppe da Norge ble okkupert: «Publikum trengte oppmuntring og avspenning, og jeg tror kinoene og teatrene i Oslo har hatt uhyre stor betydning for folks nerver i disse dagene».

For nazistene ble kinoen en viktig arena for politisk propaganda. I juni 1940 ble det amerikanske selskapet 20th Century Fox stengt. Høsten 1940 ble all britisk film forbudt. På lerret kom i stedet svenske, danske, franske og italienske filmer – i tillegg til den store mengden tyske spillefilmer, krigsreportasjer og propagandistiske ukerevyer.

Til tross for London-regjeringas oppfordring til kinostreik, gikk folk på kino som aldri før under okkupasjonen. Folk i kø til Jarlen kino på Galgeberg ca. 1943.

Kinovisninger, import og produksjon kunne bare skje med departementets tillatelse. Kinoledelsen ble byttet ut med lojale NS-medlemmer. Høsten 1940 ble Kristoffer Aamot erstattet av produsenten og regissøren Leif Sinding som hadde tjue års filmerfaring og åtte spillefilmer bak seg, blant annet De vergeløse. Sinding etablerte et nært samarbeid med det tyske Rikskommissariatet og den kommunal kinodriften ble lagt under NS-ordføreren, Fritz Jenssen.

NS-direktør for Oslo kinematografer, Leif Sinding, gikk tilbake til regi etter et år i sjefsstolen. Foto fra innspillinga av hans film Sangen til livet i 1943 etter et skuespill av Johan Bojer.

Kinoene var ideelle lokaler for massemøter, og de store nazimønstringene skjedde på Colosseum og Klingenberg kino. Noen kinoer ble stengt under krigen, mens Eldorado, Scala, Sentrum og Verdensteateret ble brukt som tyske soldatkinoer.

Tyske soldater skulle se underholdende filmer for å holde moralen oppe. De fikk halv pris på billettene og kom foran nordmenn i køen, noe som førte til så mye slåssing og bråk at det ble opprettet separate køer for tyske soldater og nordmenn.

Kinoer som Colosseum og Klingenberg ble brukt til de store nazistiske mønstringene. Folk i kø for å høre Quisling tale på møte i Colosseum kino 8. april 1941.

I begynnelsen av 1941 oppfordret London-regjeringen og den illegale pressen til kinostreik. Oppfordringen gjaldt først tyske filmer, men snart ble folk oppfordret til total kinostreik. Den illegale avisa Bulletin argumenterte i mars 1943 for at boikotten var nødvendig fordi de ledende innen filmen var nazister, slik som Sinding: «Deres produkter er derfor noe som en nordmann absolutt ikke et øyeblikk skal betale penger for å se, for på den måten understøtter jo nordmannen indirekte det lakeipartiet og den fiende han ellers setter alt på å bekjempe».


Streiken ble et mislykket tiltak i holdningskampen. Folk strømmet til filmvisningene. Men selv om folk gikk på kino, så demonstrerte de sine holdninger fra salen. Det var særlig nazistpropagandaen i de norske og tyske ukerevyene som utløste uro. I juni 1942 ga politisjefen i Oslo og Akershus en instruks for hvordan politiet skulle møte «piping, rop, hosting, nysing, tramping, latter eller klapping». Førstekontrolløren skulle på politiets signal slå av lyset, og dersom demonstrasjonen fortsatte skulle forestillinga avbrytes. Til tross for arrestasjoner og avlysninger av forestillinger fortsatte hostinga helt fram til frigjøringa.


I Oslo var fire av de tjue mest populære filmene tyske. De lette komediene vant fram framfor tunge dramaer, men til tross for romantikk og uskyldig tone hadde flere av filmene et underliggende nazistisk budskap slik som forsvar av eutanasi. Anti-semittiske filmer som «Rotschilds og Blod og gull» hadde begge premiere i Oslo i 1941.

Leif Juster i komedien «Den forsvunne pølsemaker» som Oslo-detektiven Stein Rask. Filmen hadde premiere i 1941 og irriterte NS-myndighetene for sin letthet.

I 1941 ble «Den forsvunne pølsemaker» med Leif Juster og Ernst Diesen en stor kinosuksess. Komedien handlet om Oslo-detektiven Stein Rask etter Rocambole Pedersens hovedstadskrim. Filmen irriterte NS-ideologene som klaget i Norsk Kinoblad til tross for at Leif Sindings selskap A/S Merkur-Film hadde stått bak filmen: «En smule malurt i gledesbegeret er det imidlertid at det ikke akkurat er en verdifull norsk film som så overlegent har sikret seg førsteplassen». Filmen ble gående på norske kinoer i reprise til 1967.

Kilder: Oslo byarkiv, Oslo kinematografer og Granskningskommisjonen av 1945, Nils Petter Thuesen, Oslo under andre verdenskrig, 2015. Sigurd Evensmo, Det store tivoli, Film og kino i Norge, 1992, Thomas V.H. Hagen, Mellom modernisering og nazifisering. Kinodrift i Norge 1940–1945, 2019. Øivind Hanche, Oslo-kinoenes program under 2. verdenskrig, 1991.