Byhistorie

Rådhuset som skulle fjerne slummen

Rådhuset ble planlagt som et monumentalt praktbygg som skulle gjøre at fattigkvarterene i Vika kunne rives en gang for alle og byen vise seg fra sin beste side.

Fra feiringen av Oslo bys 900-års jubileum, Rådhusplassen. mai 1950. Oslo Rådhus ble innviet 15. mai 1950.


Piperviksbryggene og Sjøgata med bygginga av Rådhuset i bakgrunnen 1935. Sett fra Akers mekaniske Verksted, seinere Aker Brygge.

Av Johanne Bergkvist

Kristiania kommune hadde siden 1841 forsøkt å bygge et nytt rådhus. Planene var mange, med tilhørende fengsel eller på Hammersborg hvor regjeringsbyggene senere ble liggende. I 1915 foreslo avtroppende Høyreordfører Hieronymus Heyerdahl at det burde bygges et nytt rådhus i Vika: «Det er jo ganske merkelig, at Piperviken, som baade paa grund av sine naturlige terrængsforhold burde og kunde være et av de vakreste partier i byen, nu er et av de styggeste og mindst tiltalende strøk. Det er derfor paa tide, at der rettes herpaa – og endnu later det sig gjøre, idet bebyggelsen for den største del er meget tarvelig og eiendomsværdiene derfor forholdsvis smaa». Engasjementet ga han tilnavnet «Rådhusets far».

Den gamle bebyggelsen i Pipervika fotografert 28. august 1931, bare få dager før Rådhusets grunnsteinsnedleggelse. Forberedelsen er i gang.

For å få forslaget gjennom, fikk Heyerdahl en rekke av byens borgere til å samle inn penger til et nytt rådhus. Privatpersoner og bedrifter ga alt fra fem til 100 000 kroner. «Det er visstnok uten sidestykke, at der av private borgere er vist en saadan offervilje for et utelukkende kommunalt formaal», argumenterte han og kunne legge godt over en million kroner på bordet.

Bystyret ga sitt tilslag til reguleringen av Pipervika og lyste ut en arkitektkonkurranse. Rådhuset skulle være klart til 300-årsjubileet for etableringen av Christiania i 1924.

I oktober 1923 ble det holdt utstilling «Kristiania nye rådhus» i Kunstnerforbundet. Modellene viser en rådhusbygning i åtte etasjer med ett tårn på siden. Mot sjøen skulle det i første etasje bli plass til en større restaurant. Hovedinngangen er fra rådhusgården inn mot byen hvor man kommer inn i en stor rådhushall. Det er likheter med Rådhuset slik det ble, men også store forskjeller.

Byarkitekten, Veivesenet, Bygningssjefen, Reguleringssjefen og kommunenes helseadministrasjon ved Stadsfysikus priset planene. Stadsfysikus argumenterte for at det var en helsegevinst å bli kvitt den gamle bydelen: «Enhver som kjender den nuværende bebyggelse, vil indse hvilken betydelig sanitær forbedring Deres plan vil medføre. Alle de gamle rønner med mindre mislige sanitære beboelsesforhold vil forsvinde. Istedenfor de trange smug og gater blir der lys og luft til fordel for alle omgivelser».

Rådhusets grunnstein legges ned 4. september 1931 av Arbeiderpartiordfører Adolf Indrebø.

Men alle var ikke like begeistret. Ingeniør Alfred J. Bryn kom med skarp kritikk av hvordan byen ble lukket inn og hindret «et pust av sjøluften» opp til Karl Johans gate. Byen hadde ikke behov for svermeri for middelalderske mørke og trange gater og torg, mente han.

Seksti hus med 428 leiligheter og 81 butikker skulle nå rives i Sjøgata, Skolegata, Bakkegata og Vinkelgata. Filosofgangen skulle fjernes helt. Bystyret stemte for at kommunen skulle innkassere hele verdistigningen. Hvor skulle de nærmere 2000 menneskene som bodde her gjøre av seg? Det sosialdemokratiske vittighetsbladet Hvepsen viste beboere opp mot politiets sabel med kommentaren: «Kaptein Baldersheim til leieboerne i Vinkelgaten: «Giv agt! Her skal raadhuset engang kneise. Vi staar altsaa paa hellig grund, og endda negter dere at betale ulovlig husleie.»

Menneskemengder samlet for å se Rådhusets grunnstein legges ned. 4. september 1931. I bakgrunnen ses Bakkegata og Vinkelgata. Dette er nå Rådhusplassen.

Arkitektkonkurransen i 1916 fikk inn 44 forslag. Seks vinnere ble invitert til en ny runde av konkurransen. I 1918 vant arkitektene Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson, men det opprinnelige forslaget kom ikke til å ligne så mye på resultatet. Rådhuset og Piperviksreguleringa ble endelig vedtatt i Formannskapet i januar 1931, og 4. september dette året ble grunnsteinen lagt ned av Arbeiderpartiordfører Adolf Indrebø i en høytidelig seremoni der kong Haakon var tilstede.

Rådhusets far» Hieronymus Heyerdahl taler ved grunnsteinsnedleggelsen, Oslo Rådhus 4. september 1931. Hieronymus Heyerdahl er mest kjent for arbeidet med å få oppført et nytt rådhus i hovedstaden. I 1915 la han frem en plan som gikk ut på å sanere fattigkvarterene i Pipervika og anlegge byens nye rådhus her i stedet for på Hammersborg, der det tidligere var planlagt.

Bygginga startet i 1933 og råbygget var ferdig i 1936. Noen kontorer ble brukt på slutten av 1930-tallet, men bygningen var ikke innflyttingsklar før 1947. Sanering av Vika var en stor oppgave som bidro til at bygginga tok så lang tid. De mange tiårene da leilighetene sto rivningsklare, førte til forfall og forslumming.

Kommunens leiegårdskontor hadde klar instruks om å ikke gjøre annet enn helt nødvendig vedlikehold. Krigen satte en ny stopper for ferdigstillinga. Men 15. mai 1950 ble Rådhuset i Vika offisielt innviet etter flere tiår med prosjektering og bygging, til det som da ble regnet som Oslos 900-årsjubileum. Bare 50 år etter feiret byen 1000-årsjubileum, men det er en annen historie.

Høytidelig nedleggelse av Rådhusets grunnstein 4. september 1931. I bakgrunnen ses Bakkegata og Vinkelgata. Dette er nå Rådhusplassen.

Kilder:

Oslo byarkiv, Komiteer og utvalg, Rådhusbyggingen, Oslo byarkiv, Boligetaten, Rådhusreguleringen.