I løpet av mai 1940 var de fleste av skolene i Oslo beslaglagt av de tyske okkupantene og gjort om til militærkaserner. En lærer fra Sagene skole fortalte om totalforvandlingen: «senger i tre høyder fylte korridorer og klasserom.
Ja, selv svømmehallen ble dekket over med et plankegulv og fylt med senger. I det lyse, koselige kontoret med vakre møbler og kunstgjenstander var nå en klessnor med flagrende soldatskjorter eneste innbo. Ute i skolegården gikk hester og gnog barken av våre hellige bjørketrær. Men det vondeste av alt var å se hakekorsflagget vaie på flaggstangen i skolegården».
Elevene måtte undervises i alternative lokaler. I oktober 1940 var det klasserom til 25 prosent av byens 589 klasser. Sagene skole hadde seksten forskjellige lokaler. Lærerhjem ble gjort om til klasserom: «Hver morgen forandret jeg huset mitt til skolestue. Og det gikk, bare en slo av på kravet om god plass. 14 ved spisebordet, 3 ved hvert skrivebord, 1 på kne i sofaen ved sybordet og 2 ved det gamle sybordet». I Ila kirke fikk elevene engelsktime på galleriet og i sakristiet. Var det vielser, måtte elevene stå utafor og vente.
[ Motstandsbevegelsens innsats ]
Våren 1941 var kun fire kommunale skolebygg igjen til undervisning: Gamlebyen, Grünerløkka, Møllergata og Uranienborg. Det var trangt om plassen. Gamlebyen skole var beregnet på 28 klasser, men tok nå imot barn fra tre ulike skoler med til sammen 70–80 klasser. Skoleklassene gikk i skift fra ni om morgenen til ni om kvelden. Den kaotiske situasjonen gjenspeiles også i skolearkivene. Mange elevfortegnelser fra krigens dager er tapt.
Kampen om innholdet i skolen var tøff, og i februar 1942 ble alle lærere samlet i det nazistiske Norges Lærersamband og alle elever mellom tretten og atten ble pålagt tjeneste i Nasjonal Samlings Ungdomsfylking. 14. februar ble det avholdt et illegalt fellesmøte i Oslo med lærere fra folkeskolen og den høyere skolen. De ble enige om at hver enkelt lærer skulle levere en erklæring mot nazifiseringen av skolen.
Lærerne ble slik stående i fremste rekke i motstandskampen. 85 prosent av landets lærere signerte protesten, og NS-myndighetene truet med fengsel og deportasjon for dem som protesterte. Av 966 lærere i Oslo fikk bare de 37 som ikke protesterte lønn i februar.
26. februar 1942 ble alle Osloskolene stengt som et resultat av de antinazistiske læreraksjonene. NS-myndighetene påla undervisningsforbud, som de kalte brenselsferie, men de mislyktes. Til tross for undervisningsforbudet, fortsatte skolegangen i private hjem.
Fraværsprosentene var svært lav. Støtten til lærerne ble barnas bidrag til motstanden, og en Sagene-elev fortalte: «De spesielle forholdene vi levde under, skapte en samhørighet mellom elever og lærere som aldri noen gang har eksistert i fredstid».
[ Våpenproduksjonen på Rodeløkka ]
I mars ble sytti lærere fra Oslo arrestert og sendt til interneringsleiren Grini som et resultat av aksjonene. Da undervisningen startet igjen i mai 1942, leste lærerne opp en erklæring for elevene som viste at de ikke bukket under for påtrykket om nazistisk innhold i skolen: «Lærernes kall er ikke bare å gi barna kunnskaper. De skal også lære dem å tro og ville det som er sant og rett. Derfor kan de ikke, uten å svikte sitt kall, lære noe som strider mot deres samvittighet. (....) Dette lover jeg dere at jeg ikke skal gjøre».
Med frigjøringen mai 1945 marsjerte elevene for å ta tilbake de raserte skolebyggene. Frigjøringsgleden gjenspeiles i Ruseløkka-sangen fra 1945:
«Krigen kom, og skolen ble kaserne /Barna ble jagd ut i harde kår.
Men nå er det vår, og vi vil gjerne /Gjøre alt vi kan for skolen vår.
Krigens skjensel vil vi vaske vekk /og gi skolen våre egne trekk».
johanne.bergkvist@kul.oslo.kommune.no
Kilder: Mona Bruland, «Den vanskelige skolehverdagen», Tobias 2/2010, Oslo byarkiv, Erik Melvold, «Kampen om skolen», Temahefte 35, Utdanningsetaten, Oslo byarkiv, Ruseløkka skole.
