Byhistorie

De kvinnelige legenes utfordringer

Fra 1884 fikk kvinner studere ved norske universiteter, men professorene i medisin ved Universitetet i Kristiania raste mot å måtte ta imot kvinnelige legestudenter. De mente det var naturstridig.

] Leger ved Rikshospitalet utenfor Fødselsstiftelsen i Akersgata 44 i 1907. Kvinnen på bildet er Marie Kjølseth, spesialist i kvinnesykdommer og assistentlege ved Fødselsstiftelsens poliklinikk i Kristiania fra 1912. Ved siden av henne til høyre står Kristian Brandt, en av de fremste motstanderne mot kvinnelige leger. Da han nektet Louise Isachsen jobb på sin avdeling, var Marie Kjølseth en av pådriverne i protestene som endte i en prinsippdebatt på Stortinget.

Jurist Livius Smitt tok opp på Stortinget i 1881 krav om at kvinner skulle kunne ta høyere utdanning. Dagbladet støttet forslaget og mente det gjorde ubotelig skade at halvparten av samfunnets medlemmer ble hindret fra å bruke sine krefter. Det medisinske fakultet ved Universitetet i Kristiania derimot var sterkt imot å åpne opp studiet. Leder for Fødselsstiftelsen i Kristiania, Edvars Schønberg og underviser ved medisinutdanningen, Ferdinand Lochmann, tok til orde mot kvinners deltakelse i samfunns- og yrkeslivet. De uttalte at kvinner ikke hadde helse eller nervesystem til å tåle vitenskapelige studier:

«Regelen er vel den, at Kvinder, der komme ind paa disse Aandslivets Felter, der ligesom af Naturen ikke er anviste dem, tabe deres Kvindelighed, at deres Intelligens udvikles paa Bekostning af deres Gemytsliv, saa at man ofte faar det Indtryk, at der ved Kvinder af denne Art er noget Abnormt, der ikke tillader nogen Tvivl om, at Kvinden her er udenfor sit naturlige Felt».


Norges første kvinnelige lege, Marie Spångberg, ble nektet å arbeide som kandidatlege etter hun var uteksaminert ved Universitetet i Kristiania i 1893, og reiste derfor til Tyskland for å spesialisere seg i kvinnesykdommer. Tilbake i Kristiania startet hun å arbeide i Sunnhetskommisjonen i Kristiania med kvinner smittet med kjønnssykdommer og som rettsmedisinsk sakkyndig i overgrepssaker mot kvinner og barn.

I 1884 vedtok likevel Stortinget at kvinner skulle få adgang til alle universitetseksamener. Handverkerdatteren Marie Spångberg ble den første kvinnelige studenten på legestudiene i Kristiania høsten 1887. Hun var fra enkle kår og brøt både sosiale- og kjønnsbarrierer for å komme dit. Et halvt år senere studerte tre kvinner til medisin her. Norsk Kvinnesaksforening inviterte til Marie Spångbergs eksamensfest i Studentersamfundets store sal i Universitetsgata 26 i februar 1894. Påmeldingslister ble lagt ut i Hauffs og Cammermeyers bokhandel og 350 billetter ble raskt revet vekk. Dagen etter skrev Verdens Gang, Dagbladet, Social-Demokraten og til og med konservative Morgenbladet begeistret om Norges første kvinnelige lege. Bare Aftenposten viste uvilje mot feiringen. Ingen av de tre norske medisinske tidsskriftene nevnte gjennombruddet.

De første kvinnelige legene ble ikke behandlet som andre leger, men som kvinner. Legen Edvard Bull satt i styret i Norsk Kvinnesaksforening, og mente de kvinnelige legene lett kunne bli sett som en slags finere jordmødre. Han fryktet at de ville bli oppfattet som konkurrenter fra andre kvinnelige kollegaer som jordmødre og sykepleiere, og at det derfor ikke burde bli for mange kvinner på medisinstudiet. Bildet viser sykepleiere på fødeavdelingen på Ullevål sykehus.


Mellom 1893 og 1900 studerte nitten norske kvinner medisin, atten ved universitetet i Kristiania og en i København. De kvinnelige legestudentene hadde kjempet for å komme inn på universitetet, men når de sto ferdigutdannet med gode karakterer og skussmål, skulle det vise seg å være vanskelig å få arbeid.


Ferdigutdannet ble Marie Spångberg som kvinne nektet å få nødvendig praksis, og fikk ikke ta en kandidatstilling. Hun reiste derfor til Tyskland for å spesialisere seg i kvinnesykdommer, før hun vente tilbake til arbeid i Kristiania sunnhetskommisjon og som rettsmedisinsk sakkyndig i overgrepssaker. Hjelpen til de neste kvinnelige studentene kom fra uventet hold. Rikshospitalets direktør, Mathias Greve, forlangte at kvinner kunne være kandidater på lik linje med menn. Det førte til at den andre kvinnens som var ferdig med legestudiet, Louise Ramm, fikk bli kandidat ved kirurgisk avdeling, medisinsk avdeling og barneavdelingen ved Rikshospitalet, før hun begynte på Fødselsstiftelsen i 1894.

Motstanden mot de kvinnelige legene var at de gikk utenfor sitt naturlige felt. Aagot Louise Holmen var ferdig utdannet lege i 1906 og startet da ved Fødselsstiftelsen i Kristiania. Bildet viser henne med sin første sønn i 1911-1912.


De kvinnelige legestudentene i Kristiania utgjorde bare fire prosent av medisinstudentene. Ingen av kvinnene fikk stillinger utover kandidatnivå de første årene. Et flertall valgte å arbeide med gynekologiske sykdommer, fødselshjelp og barnesykdommer på Fødselsstiftelsen eller Rikshospitalets barneavdeling. Mange søkte stillinger der de ble forbigått av mannlige leger med færre kvalifikasjoner. Distriktslegestillingene var embetsstillinger og dermed ikke tillatt for kvinner før 1912. Flere åpnet derfor privatpraksis eller måtte utenlands for å spesialisere seg.

] Louise Isachsen i arbeid som assistentlege på Vor Frue Hospital. Sykehuset ble drevet av nonner, og ansatte gjerne kvinnelige leger i motsetning til Kvinneklinikken i Kristiania hvor Isachsen og andre kvinner ble forbigått. Louise Isachsen ble en kjent gynekologisk kirurg, og fikk en av de største legepraksisene i Kristiania.

Den siste store kampen sto ved Kvinneklinikken i Kristiania i 1914-1915 da direktør Kristian Brandt, en uttalt motstander av kvinnelige leger, ikke ansatte Louise Isachsen til reservelegestillingen ved klinikken. Opprøret blant kvinnelige leger og kvinnebevegelsen førte til en prinsippdebatt på Stortinget, der Stortinget stemte for at det burde ansettes en kvinnelig lege ved Kvinneklinikkens gynekologiske avdeling.

Kilder: Cecilie Arentz-Hansen (2018): «Kvinder med Begavelse for Lægevirksomhed: Norges første kvinnelige leger, og tiden de virket i», Cappelen Damm, Dagbladet 09.02.1894, Social-Demokraten 31.07.1915










Mer fra Dagsavisen