Arbeiderstrøk skapt av syskjenbån fra Gjøvik

Fossefallene i og ved Christiania var for lengst okkupert av annen industrivirksomhet da O. Mustad & Søn i 1870-årene var på jakt etter ny tomt til sin spikerfabrikk. Transporten fra fabrikken i Vardal ved Gjøvik til utskipningshavnene i hovedstadsområdet ble etter hvert for lang, kronglete - og kostbar. Men så gikk dynamittfabrikken Nitroglycerin-Compagniet ved Lysakerelva i lufta og ble dømt til å finne seg en mer perifer beliggenhet. O. Mustad & Søn så dermed sitt snitt til å overta tomta ved Fåbrofossen, og grunnlaget for Lilleakermiljøet, arbeiderklassens utpost i Kristiania ytre vest, var lagt.

Allerede i 1749 hadde en kjøpmann ved navn Christopher Wormenæs forsøkt å utnytte Fåbrofossen til spikerproduksjon, uten særlig hell. Men spiker var mangelvare på den tida, og dikteren, justermesteren og rådmannen Christian Braunmann Tullin så muligheter for å tjene penger. Sammen med noen kompanjonger overtok han spikerverket og klarte å få det opp å stå. Omtrent samtidig hadde en annen kjøpmann, Nils Scavenius, startet en pudder- og stivelsesfabrikk ved Fåbro. Til tross for tidas store forbruk av pudder til pudderparykker, gikk fabrikken dukken allerede etter to år. Tullin forsøkte å gjenreise denne fabrikken også, men ga raskt opp.

I slutten av 1850-åra innledet daværende eier av Lysaker- og Fåbrofossen, Svend Bachke, et bekjentskap som ble starten på den moderne industriepoken ved Lysakerelva: brødrene Homan (de samme som sto bak Homansbyen). De overtalte ham til å satse på industri basert på Norges store forekomster av svovelkis.

Sammen startet herrene i 1859 Lysaker Beenmølle og Svovelsyrefabrik (seinere Lysaker Kemiske Fabrik). Svovelsyre og gjødsel til landbruket var hovedproduktene. Det var også Homan & Bachke som sto bak den seinere så eksplosive bedriften Det norske Nitroglycerincompanie. Dynamittfabrikken kom raskt i drift igjen etter ulykken, der én mann ble drept, men produksjonen ble kjent ulovlig av Høyesterett, og fabrikken ble flyttet til Hurum.

Selv om bebyggelsen på Lilleaker var for tett til at det var forsvarlig å ha en dynamittfabrikk der, var det et temmelig øde strøk når det gjaldt tilgang på arbeidskraft. Når Hans Mustad bestemte seg for å flytte spikerfabrikken til Lilleaker, mente han derfor ikke bare maskinene. Arbeidere og fagfolk måtte pent følge med på lasset. Hele 25 familier rev opp røttene sine for å plante dem om i Lilleakerjord.

De først ankomne ble stuet sammen i en stor arbeiderbolig som etter hvert ble kalt Bikuben på grunn av høy frekvens av barnefødsler. De mest produktive hadde opptil 16 barn. Bikuben var en toetasjes trebygning med 26 ettromsleiligheter på 25 kvadratmeter. De hadde kjøkken, men verken elektrisk lys eller innlagt vann. I brønnen var det heller ikke flust med vann, så mange foretok både kroppsvask og klesvask i elva.

Innen det 19. århundret var omme, hadde O. Mustad & Søn anlagt fire fabrikker ved Lysakerelva; spiker- og hesteskosømfabrikk, støperi, øksefabrikk og margarinfabrikk. Flere arbeiderboliger ble oppført og nye folk hentet fra Gjøviktraktene. To av leilighetene var på to rom og kjøkken, de var forbeholdt formennene og ble kalt Gromheta og Herligheta.

Arbeiderne på Lilleaker var nært knyttet til arbeidsplassen og arbeidsgiveren, men på slutten av 1800-tallet begynte de å organisere seg. De sto samlet bak krav om høyere lønn, bedre arbeidsforhold og sosiale goder, men en av de mest kjente kampene var ikke rettet mot arbeidsgiveren. Lilleaker samvirkende Arbeiderforening ville bygge et forsamlingshus, men manglet kapital. Som naturlig var, henvendte de seg til en passende sponsor, nemlig Frydenlunds Bryggeri. Bryggeriet avslo søknaden uten å forutse konsekvensene: Boikott av Frydenlunds øl. Lilleaker-arbeidernes ølkonsum var så stort at bryggeriet raskt så seg nødt til å etterkomme foreningens ønsker. I 1905 sto Lilleaker Folkets Hus ferdig.

Mustads gamle støperi ble nedlagt i 1959, men noen år seinere ble en ny moderne jernvarefabrikk tatt i bruk. Samtidig ble det satt i gang produksjon av Mills kaffe. Spikerproduksjonen ble solgt til Spigerverket i 1986, jernvarefabrikken stilnet hen i 1988 og næringsvirksomheten ble solgt i 1995. De gamle fabrikkbygningene inngår nå i Lysaker Næringspark sammen med mange nyreiste kontorbygg. Blant annet holder kjøpesenteret CC Vest til i jernvarefabrikkens lokaler.