Byens sykehus for fattigfolk og utslåtte

Av Johanne Bergkvist

Kristianias første kommunale sykehus ble åpnet 1743 i forbindelse med opprettelsen av det offentlige fattigvesenet. De elendige forholdene gjorde at en av legene her fryktet for at pasientene ville bli sykere av å være der.

Sykehuset i Fjerdingen ble derfor gjort om til fattighus for krøplinger og sengeliggende på 1770-tallet. I 1810 åpnet Fattigvesenet et nytt sykehospital i Lille Strandgate 7 med navnet Byens Civile Sygehus. Her var det plass til 95 fattige syke fordelt på ni rom i tillegg til åtte rom til betalende pasienter.

Fra 1826 ble sykehuset overført til Rikshospitalet, og Kristiania fattigvesen måtte kjøpe plasser. Etter noen år med dragkamp, bestemte bystyret i 1851 at sykehuset skulle rives for å gi plass til Jernbanetorget. Her lå også Saugbankens Fattighus og Peder Michelsens Enkestue som også måtte vike for den nye Eidsvollsbanen. Løsningen ble å bygge et større fattigsykehus på parkområdet ved minnesmerket Krohgstøtten i Fjerdingen.

Målet var at sykehuset skulle koste minst mulig. Myndighetene var redd for at et nytt sykehus ble «for bekvemt for de fattige» og at de ikke burde tilbys bedre forhold enn «den flittige, ordentlige Arbeider kan skaffe sin Familie». I mai 1859 sto Krohgstøtten sykehus ferdig. Byens sykehus var tegnet av arkitekt Grosch og bygget i engelsk nygotisk stil i rød teglstein, og hadde 106 sengeplasser til skrøpelige og sengeliggende syke. Sykestellet var en del av fattigvesenet, og Krohgstøtten i Storgata 40 ble derfor kjent som Byens Sykehus, eller fattigsykehus. Bygningen på den andre siden av kapellet hadde plass til 257 fattiglemmer.

Kristiania ble på 1800-tallet hjemsøkt av smittsomme sykdommer som kolera, skarlagensfeber, difteri og tyfus. Til tross for flere sykestuer spredt over hele byen og 200 pasienter fra Kristiania på Rikshospitalet, var det alltid mangel på sykehusplasser i byen. I 1863 ble en del av fattigstuene innrettet til 70-80 pasienter i en ny avdeling B. Hit kom «det store Antal løsagtige Kvinder» som trengte behandling for venerisk sykdom. Det ga et dårlig rykte for avdelingen, hvor også gamle og skrøpelige pasienter ble plassert. Kvinnene ble derfor fra 1886 overført til behandling i arbeidsanstalten. Også som syk var det forskjell på folk. Byens Sykehus var ikke et ønskested å komme. Folk Fattigvesenet mente var for «skikkelige» for Krohgstøtten ble lagt inn mot betaling på Rikshospitalet eller Diakonissehuset.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Kommunen ønsket å samle alle sykehusinnretningene på ett sted. Det store og moderne sykehuset som åpnet på Ullevål i 1887 ble løsningen. Forholdene ble bedre på Krohgstøtten i 1890-åra. Folk med medlemskap i sykekassene ble nå behandlet her. I 1891 åpnet en barneavdeling med femti senger. Rundt 1900 hadde derfor holdningen til de syke endret seg, og Byens Sykehus i Storgata 40 ble sett på som en respektabel sykehusavdeling. De gamle ufaglærte «gangkonene», ble avløst av sykepleiersker fra kommunens egen skole.

Da Ullevål utvidet i 1902 ble byens andre sykehusavdelinger overflyttet, men Krohgstøtten ble værende i Storgata. Byens Sykehus ble nå skilt fra Fattigvesenet og Krohgstøtten ble en egen avdeling, særlig for tuberkulosesyke pasienter. Fra 1900 ble det fast legevakt her, og også i dag ligger byens legevakt i Storgata 40 i et bygg fra 1959. Krohgstøtten ble formelt nedlagt i 1980 etter store protester, men fortsatt finnes sengeposter her under Ullevål sykehus. Den lille hagen midt i anlegget kalles fortsatt enkehagen til minne om alle de eldre kvinnene som kom hit til Saugbankens fattigstuer og Peder Michelsens enkestue. Da Krohgstøtten sykehus trengte mer plass i 1928, ble fattigstuene flyttet til Adamstuen, hvor bygningene i dag ligger vendt mot Ullevål sykehus med påskriften Saugbankens stuer.

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv.