Nyheter

Bra, men ikke bravissimo

Italiensk mat er en sikker vinner når tilbudet utvides på Vulkan. Midt i veien-sikkert.

Dagsavisen anmelder

4

Ristorante Ferro

Maridalsveien 13, Oslo

Tlf: 21 05 71 34

Mat                   4

Miljø                 4

Meny                4

Service             5

Prisnivå            4

– Buena serra.

Kokken kikket mot oss og ønsket oss velkommen på klingende italiensk.

– Hyggelig, men mer naturlig for en med hans morsmål ville vel vært et enkelt god aften?

Det norske kjærlighetsforholdet til det italienske kjøkkenet vil aldri kjølne så lenge det er kraft i oss til å tygge pizza. Den flate sikringskosten er selvsagt også kjernen i tilbudet på nye Ferro på Vulkan. Men heldigvis ikke alt.

Løvinnen startet besøket med å fortelle om et sjokkerende møte med badevekta. Det italienske kjøkkenet er ikke til å spøke med i januar.

Ferro ligger i kjelleren på Hotell Scandic, og er i prinsippet en hotellrestaurant. Et faktum som mest avtegnet seg i to forhold: At det var mange hotellgjester som brukte restauranten som utgang til Vulkan-områdets andre herligheter. Noe som skapte litt styr. Og at forretningsreisende menn som inntok sin pizza i ensom majestet og sparte kostgodtgjørelsen, var i et uvanlig overtall. Men stemningen var god og hotellfølelsen ikke påtakelig. La fordommene ligge!

Lokalet er moderne med trivelige, rustikke innslag. Vi ble plassert i en rekke med båser som ligger langs det åpne kjøkkenet. Bak disken sto en dedikert pizzakokk, som åpenbart kunne sine saker. Pizza frister alltid, men vi ville heller prøve noe annet. Menyen er begrenset, men fanger essensen av det italienske kjøkkenet: Klassiske antipasti med skinker, pølser og oster, og tomat- og mozarellasalat. Som primi, den farlige mellomretten, var det valg av ragufylt pasta og to ulike risottoer – og dagens: pasta med vongole-skjell. Secondi bød spenstig nok på helgrillet dorade (middelhavsfisk), saltimbocca (kalv stekt i skinke) og bistecca alla Fiorentina, en gedigen t-bone for to personer.

Pizzaen avviste vi altså på prinsipielt grunnlag, men antipasti klarte vi ikke motstå. Og vi fikk vår dose pizza, kuvertbrødet var av samme kilde, og kom med revet sitron, salt og timian. Planken med antipasto var over gjennomsnittet. Og med to lette glass Corte Giara Valpolicella Ripasso 2014 til var vi godt i gang. Til tross for januarkroppene klarte vi ikke å motstå fristelsen da et fat med rosa, tynt oppskåret kalv ble anrettet på disken. Ah! Vitello tonnato, kalv med tunfiskmajones! Vi deler! Det så himmelsk ut. Og smakte fortreffelig. Men det kunne godt ha vært mer saus til, og ble litt tørt og kjedelig når balansen ble gal. Ironisk å være kjipere på sausen enn det dyre, delikate kalvekjøttet.

Løvinnen som hadde startet kvelden med å klage over livmålet, hadde gått for risottoen som hovedrett. Den ble servert med det etter hvert litt irriterende «buen apetito» fra vår ellers flinke og søte kelner. Det var en sedvanlig tung affære. Kanskje også usedvanlig, den var en ren parmesanbombe. Den hjemmelagde salsicciaen og soppen var det lite å utsette på, men retten var ikke helt balansert, den heller. Selve risottoen var litt for bløt og vannete i konsistensen, og kunne med hell vært fastere. Det var litt anonymt, det hele. Og mye ris ble med ut igjen på kjøkkenet.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Løvens saltimbocca, kalvefilet omsvøpt med skinke, ble servert med polenta med parmesan, tomatsalat og poteter. Nå var suget etter kalv noe tilfredsstilt av den improviserte mellomretten, her var ingen anger. En klassiker med rette, dette. Kjøttet tenderte igjen mot tørt, men tomatsalaten var saftig og polentaen hadde fin konsistens. Og som for løvinnen var det anbefalte vinvalget, Taurasi fra kvalitetsprodusenten Feudi di San Gregorio, ypperlig, fyldig, men spenstig følge som matchet fettet i risottoen og parmesanpolentaen.

Vi tok oss et solid pust i bakken før vi tok fart og bestemte oss for å prøve oss på litt dolce. Det hadde vært et tungt måltid, med kjøtt og fett, og begge ønsket å prøve sitronterta for litt syre. Det ble for mye. Sitronen satt, men butterdeig og marengs? Og vi skulle nok ha lyttet til anbefalingen om hjemmelagd limoncello heller enn vårt valg av dessertvin, vin santo. For noen er denne karamellaktige vinen dessverre umulig å slippe forbi seg.

Ferro var et raust, varmt og vennlig møte og med solid håndverk på kjøkkenet. Inntrykket var derimot også litt generisk og det italienske litt påklistret fra betjeningen. Men maten var tilfredsstillende, og regningen akseptabel. Opplevelsen var rett og slett helt ok, eller som løvinnen halvt stønnet på vei hjem:

– Den klareste fireren jeg har sett! Ingen åpenbare feil eller mangler, bare ingen grunn for et bravo.