Forfatteren Johan Borgen ble født i Holtegata 14, det første huset til venstre, i 1902, og bodde her 1902–1903 og 1908–1929. Bildet er fra 1906.

Borgens barneår i Oslo

Advokatsønnen Johan Borgen forsto tidlig å tjene penger på alkoholens grep om svake sjeler.

Oslo

 

Av Beate Muri

Forfatteren Johan Borgen kom til verden i andre etasje i Holtegata 14 mandag 28. april 1902. Foreldrene hans het Andrea Elfrida og Poul Holst Borgen, hans tre eldre brødre Alf, Poul og Ludvig.

I tillegg besto husstanden av Dorthea Berntsen – «frøken for børnene», kokkepiken Oleanna Helland og stuepiken Anborg Nysteen. Allerede i 1903 flytta familien til nyoppført enebolig i Eckersbergs gate 16, hvor de ble boende til 1909. Da bar det tilbake til Holtegata 14, til å begynne med i første etasje, fra 1914 i andre. Johan er registrert på adressen til 1929. De siste åra på kvisten.

I «Barndommens rike» beskriver Johan Borgen Eckersbergs gate som et bylandskap delt skarpt i to, både utseende- og klassemessig: Øvre del besto av eneboliger og «villalignende flermannshus» med én familie i hver etasje. Nedafor Frognerveien og trikkelinja bestod bebyggelsen av en rekke «anonyme leiegårder» der det bodde flere familier i hver etasje.

Så langt ned hadde ikke lille Johan lov å gå. Et forbud han nok trossa, for på bortsida av Frognerveien lå Loddings butikk og lokka med hyller fulle av godteri og alskens hemmeligheter. Innehaveren fru Lodding hadde hvitt «storforkle» og solgte aldri ei femøres lakrisfløyte uten å forsikre seg om at det var lyd i den. Foreldregenerasjonen mente praksisen var uhygienisk, mens unga betrakta den som god service.

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

Det var sjelden det dukka opp en bil i gata der unga lekte, og det var stor stas når det gjorde det. Innimellom villaene var det også mange åpne løkker å leke på. For eksempel «den skrinne, firkantede løkka med den «bunnløse innsjøen» i midten» mellom Tors gate og Eckersberg gate. På dagtid kunne unga boltre seg uforstyrra blant løkkenes uryddige busker, kratt og skrot.

Og i skumringa kom det spennende, «kortspillende lassiser» med «laddevin på lomma» som sa ord «som ikke sto i huspostillen». I mørke høstuker frista villahagenes bugnende frukttrær til slang. Borgen huska en nabohage med spesielt gode plommer. En gang han og kameratene sneik seg inn for å smake, ble de tatt på fersk gjerning. Straffen var å måtte spise plommer til «øynene sto ut av hodet» på dem.

Les også: Johan Borgens sommerparadis

Somrene tilbrakte Johan Borgen på Sjursøya. Men seinsommeren 1908 ble også han innhenta av forpliktelser. Han begynte på Frøknerne Platous Forskole for Gutter. Sommerhuset var stadig husholdningens residens, og faren og brødrene tok båten til andre tider enn førsteklassingen.

Advokat Borgen løste problemet ved å beordre en av «kontoristene» sine til å ta imot poden på brygga og følge han til og fra skolen. Johans skarpe sanser avslørte raskt kontoristens tilbøyeligheter: Det lukta øl av munnen hans. Og da anledninga bød seg, lot Johan seg lett korrumpere.

Egne penger var nemlig noe barn av Johans stand ikke var belemra med: «Du får da alt du vil hjemme!». Men butikkvinduene i byen flomma over av fristende godterier, og på initiativ fra kontoristen ble en hemmelig avtale inngått: Kontoristen kunne ta seg en øl eller to til, og Johan fikk trikkepengene.

En barnebillett kosta fem øre, en voksen ti. Johans næringsvett var i rask utvikling: Neste dag tok han beina fatt og håva inn en fortjeneste på 30 øre. Kapitalen brant i kortbukselomma og ble hurtig omsatt i «evighetskarameller» og «fem-øres sjokoladehjerter» som «kremen tøt så delikat ut av på baksiden». Men alt godt har en ende. Kort etter stakk kontoristen av med advokatkontorets frimerkekasse, og Johan mista sin attåtnæring.

I likhet med brødrene tilbrakte Johan sine tre første skoleår ved søstrene Anna og Inga Platous skole. Han mintes tida som god og positiv, sjøl om det vanka straff eller melding med hjem hvis man kom i skade for å velte et blekkhus eller det som verre var: «Når en av guttene hadde vært uheldig, som det het, og resultatet ble merkbart på luften i klasserommet, da gikk vakthavende frøken en runde med bøyet rygg og nesen på skaft, for å lukte seg til synderen i den aktuelle høyde.» Hvilke konsekvenser, utover skammen, nevnte type forbrytelse fikk, husker ikke Borgen.

Men andre synder kunne utløse slag med spanskrør, opphold i skammekroken eller avskrift av oppbyggelige vers. Ved sistnevnte avstraffelse fikk Johan hjelp av en kamerat som fant opp en penn med to pennesplitter. Dessverre bød den doble bokføringa på uforutsette problemer: «For det første måtte pennesplitten dyppes i de dager, og hvem greier å ha stående to blekkhus i nøyaktig fire linjers avstand hele tiden?»

Beate Muri er historieformidler.