Boligmangelen drev enslige ut i marka

Men ei hytte greide de ikke å finne. Den er godt gjemt under et bergheng og står i dag slik den var da Harald Grande forlot den for godt i 1993, etter å ha bodd der siden 1956.

Boligmangel

I dag er hytta blitt et kulturminne, som et tidsvitne om ei tid da de som falt utenfor, måtte greie seg som best de kunne.

Harald var i Tysklandsbrigaden etter krigen og flyttet til Oslo i 1949, fordi det var enklere å få arbeid i Oslo enn i Namsos, hvor han kom fra.

På grunn av boligmangelen etter krigen ble familier og par prioritert. Enslige, som Harald, måtte greie seg som best de kunne, og mange valgte dermed uteliggertilværelsen.

– Som ugift, jeg var ikke engang forlovet, var jeg sjanseløs til å få bolig. Jeg bodde en periode på et kristent pensjonat, men der trivdes jeg ikke. Dessuten var det dyrt. Så da rommet jeg bodde på, skulle pusses opp, fant jeg ut at jeg like gjerne kunne flytte ut i skauen, forteller Harald, som i dag er 89 år gammel.

Håvard Pedersen var tidligere Lillomarkas skogoppsynsmann i Bymiljøetaten og kjenner både Harald og historien om uteliggerhyttene godt.

– Flere hadde vært krigsseilere eller på annen måte gjort en innsats under krigen, men fikk føle sannheten i uttrykket «utakk er verdens lønn», for noe hjelpeapparat etter krigen var det så som så med. Typisk for de fleste var at de slet også med alkohol og rus, sier Pedersen.

Både i Grefsen- og Årvollåsen, ved Ammerud, Sognsvann, Lysakerelva og Bygdøy var det kolonier med uteliggere.

– Grunnen til at de flyttet så langt ut, var at de ville være i fred, sier Pedersen.

Han møtte Harald uteligger for første gang en marsdag tidlig på 1980-tallet, en dag det var ti minusgrader.

– Da lå han på senga og leste i «Norges lover». Han hadde nettopp arvet ei hytte i Namdalen og leste for å finne ut hvilke rettigheter han hadde, sier Pedersen, som der og da bestemte seg at denne hytta måtte bevares som et kulturminne.

I mange år jobbet Harald på Akers mekaniske verksted og gikk til og fra jobben til hytta i Grefsenåsen.

– Han var ikke noe glad i trikk og buss og gikk heller i all slags vær. Av og til ble det flere turer om dagen, hvis han skulle treffe kompiser på Blå Kors eller i Frelsesarmeen. Han kunne gjerne gå fem mil om dagen, forteller Pedersen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Nedbrenningen

Nyttårsaften 1963/64 ble det et realt fylleslagsmål mellom mange av uteliggerne, og en av uteliggerne ble slått i hjel. Det ga kommunen, som fram til da hadde latt hyttene få stå i fred, en grunn til å brenne dem ned.

– Det var feil å brenne dem ned. Vi var ikke i veien for noen, sier Harald Grande ettertrykkelig.

– Jeg fikk høre av brannvesenet at de syntes det var bra vi bodde i skauen. Vi passet på og varslet om vi så skogbrann, minnes han.

Hva som skjedde med dem som mistet hyttene, aner han ikke.

– Vi hadde ikke så mye kontakt oss imellom. Vi ville helst være for oss sjøl. Det var gratis å bo her oppe, og det kom og gikk folk hele tida. Så noe sosialt liv var det ikke, sier han.

Håvard Pedersen husker godt nedbrenningen av hyttene.

– Jeg var 11 år den gangen, og jeg husker fortsatt røyksøylene som steg opp mot skyene her oppe og i Årvollia, etter hvert som hyttene ble svidd av, sier den tidligere oppsynsmannen, som selv er vokst opp i området.

Fra parkeringsplassen rett nedenfor Grefsenkollen er det noen hundre meter å gå. Først på skogsvei, opp en liten, leirete skråning, så et lite stykke nedover Grefsenkleiva, før vi brekker av til venstre og følger en av naturens underligste stier noen hundre meter bortover.

– Dette må vel være den eneste boligveien med eget tak, sier Håvard Pedersen, der han leder an med fjellet som naturlig overheng.

Det er lett å forestille seg hvordan det må ha vært å gå her daglig for Harald Grande. I regn og snø, i tåke og mørke. Et lite feiltrinn, og det hadde gått kast i kast nedover lia.

Enkel standard

– Om vinteren kunne det være tungt å gå, særlig hvis det var mye snø. Men som oftest kom det ikke så mye om gangen, og stiene ble tråkket opp, minnes Harald Grande.

Hytta bærer preg av et liv med enkle kår. Et enkelt rom, en seng med skitne tepper, noen knagger på veggen, fire tomme halvflasker med pils i vinduskarmen, et askebeger, en termos og litt verktøy. På en spiker utenfor hytta henger en arbeidsbukse som etter mange år på samme spikeren har fått samme grønnfarge som resten av den uisolerte hytta. På taket holder en falmet presenning regnet stort sett ute.

Det er nesten så vi venter at Harald uteligger skal komme tuslende fra jobben på Akers Mekaniske Verksted.

– Han fikk en gang båret opp en ovn, ved hjelp av en drosjesjåfør. Men den ble aldri montert og ligger her fortsatt, sier Håvard Pedersen og peker på noen rustne støpejernsdeler bak hytta.

– Kulda var ikke noe problem. Jeg ble vant til å innrette meg under krigen, og det er utrolig hvor godt og varmt en kan ha det ute i snøen. Det gjelder bare å innrette seg, sier uteliggeren rolig om historien om ovnen.

Men den gangen da tærne stakk utenfor dyna og det var 23 kuldegrader, måtte selv hardhausen innrømme at det var litt i kaldeste laget.

– Her nede hadde han kjøkkenet sitt, sier skogsforvalteren og leder vei ned til et overheng i fjellsida rett nedenfor hytta.

Svartsvidde steiner og noen rustne hermetikklokk vitner om et enkelt kosthold.

– Jeg hadde et helt vanlig kosthold. Det var en butikk nedi skogkanten her, ikke langt unna hytta, hvor jeg handlet. Jeg lagde middag hver dag. Men det var enkle kokekår, sier han.

[ Følg Dagsavisen Oslo på Facebook! ]

Uforsiktig

Den første hytta til Harald Grande brant ned i 1978. Ikke av kommunen, men av Haralds kamerat og «samboer».

– Han var litt uforsiktig med fyrstikker, sier 89-åringen om den saken.

Raskt bygde han opp den hytta som er der i dag.

– Materialer fant jeg på byggeplasser rundt omkring i nærområdet. Det var en tung jobb å få båret dem opp, sier Harald, som brukte en ukes tid på å sette opp hytta slik den er i dag.

LES OGSÅ: Vil verne i Marka

Familie på Kjelsås

Da Frøydis Hauge var 15 år gammel, var hun ute og luftet hunden hjemme på Kjelsås. Da traff hun Harald Grande for første gang. I dag, 47 år senere, er vennskapet like sterkt.

– Det er Frøydis og familien jeg besøker når jeg er i Oslo. Det er dit jeg skal i jula. Da jeg bodde i skauen, ga de meg et sted å dusje og overnatte når jeg følte behov for det, sier han.

– Han likte å ta seg en øl, men da jeg hadde små barn, holdt han seg alltid edru da han var hos oss, sier Frøydis Hauge.

– Barne mine var veldig glad i Harald, og han var som en bestefar for dem, legger hun til.

LES OGSÅ: – Folk vil ha Marka slik den er

Lengter tilbake

I dag bor Harald i et lite hus, som han har utbedret og gjort større. med innlagt strøm, men vann må han hente andre steder.

– Det hender jeg lengter tilbake. På mange måter hadde jeg det nesten bedre innunder fjellskrenten enn slik jeg har det i dag, sier han ærlig.

Han overtok først ei hytte etter faren, men da denne forfalt, bygde han nytt hus.

– Jeg er ennå ikke helt ferdig med huset. Det gjenstår en del på innredningen, sier han.

Om Harald Grande har vært fornøyd med livet som uteligger?

– Fornøyd og fornøyd, sier han retorisk.

– På en måte så er jeg vel det. Jeg har alltid vært mye ute, og det har vært naturlig for meg. Men de som har bodd i villa, har kanskje hatt det bedre, sier Harald, den siste av etterkrigstidas uteliggere i Oslomarka.

I dag er det et par år siden sist Harald var i hytta som var hans hjem over flere tiår.

– Om det ikke er for mye snø når jeg skal til Oslo i jula, kan det godt hende at jeg tar meg en tur. Om jeg får lyst, sier han.

– Det føles rart de gangene jeg er der oppe. Men minnene er sterke og gode. Jeg føler at jeg har hatt et godt liv, sier han med et lite smil.