Bokpalasset på Hammersborg

De siste 39 åra av leieboertilværelsen tilbrakte Deichmanske hovedbibliotek i langt fra ideelle lokaler i Eventyrgården i Kristian 4. gate. Arbeiderbladet skriver i 1923: «De nuværende lokaler er forlængst sprængt. Lokalerne er gamle beboelsesleiligheter, og kjøkkener, pikeværelser og w.c.-rum er tat i bruk som boklagere osv.»

Heller ikke lufta var særlig bra. Ifølge Trygve Aaalheim, bibliotekets første «hyllegutt», benytta «gamle Jacobsen» et av rommene til inn- og ombinding av bøker, noe som satte preg på luftkvaliteten. I tillegg fikk nyansatt personell opplæring i kunsten å koke lim på et gasskokeapparat på kjøkkenet. I november 1900 klagde bibliotekaren Haakon Nyhuus til tilsynskomiteen over «en luft, som paa vonde dage trodser al beskrivelse».

Les også: Mannen bak folkebibliotekene

Egen bygning til hovedbiblioteket ble vedtatt flere ganger, men arbeidet med å etablere nye filialer ble prioritert. Haakon Nyhuus så for seg tre filialer oppkalt etter litterære storheter: filial Henrik Wergeland på Kampen/Vålerenga, filial Ole Vig på Hegdehaugen og filial Eilert Sundt på Sagene. Men dette ble ikke realisert. Den første filialen ble hetende Østre filial og ble oppretta i 1906 i en tidligere kjøttforretning i Åkebergveien 50.

For å anspore folk til å tilegne seg fornuftig kunnskap på fritida lanserte Nyhuus sommeren 1901 et nytt tilbud: parkbiblioteker. Assistenter fra biblioteket stilte på godværsdager opp i Dronningparken, på Kampen og St. Hanshaugen og tilbød forbipasserende å låne bøker. Foretakendet ble ikke regna som noen stor suksess. Kan hende fordi det ikke var gratis. Og kanskje var det også årsaken til at Nyhuus’ idé om bokutlån på trikken, ikke engang ble prøvd ut.

I 1912 ønska Nyhuus at nytt hovedbibliotek skulle bygges på tomta etter Christiania katedralskole/Hammersborg skole (og seinere Forsøksgym og Frelsesarmeen) i Akersgata 73A. Men han fikk ikke gehør. Byens myndigheter hadde nemlig lenge ønska å utradere forstadsbebyggelsen på Hammersborg ved å legge flere praktbygninger der. Både slottet, universitetet, regjeringsbygningen, nationaltheatret og rådhuset hadde endt andre steder, men nå øyna politikerne en ny mulighet.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Haakon Nyhuus godtok at hovedbiblioteket skulle bygges på Hammersborghøyden. Men han skulle ikke få oppleve ferdigstillelsen. Nyhuus døde i 1913, og reguleringa av området var ikke klar før i 1920. Det ble avholdt arkitektkonkurranse, som ble vunnet av Nils Reiersen, og i 1922 tok sprengningsarbeidene til. Forventa ferdigstillelse var 1924. Men nye kriser førte til nye forsinkelser. Først 22. august 1933 kunne biblioteket åpne for innbudte.

Ifølge Aftenposten var både kongen og «en rekke av byens mest kjente ansikter som har med åndsverdenen å gjøre» tilstede under den «historiske begivenheten». Også publikum stilte opp – utafor– for de skulle ikke få slippe inn før ei uke seinere.

Avisa kalte bygningen «Bokpalasset på Hammersborg» og mente den var landets hovedstad verdig. Journalisten refererte til en spesialutgave av Deichman-bladet hvor utforming og innredning var beskrevet i detalj. Bruken av norske materialer, den innebygde bokheisen til de fire underliggende boketasjene og Axel Revolds store freskomaleri ble trukket fram.

Ifølge bladet var symbolikken i fondmaleriet enkel: «I midten vår kulturs greske bakgrunn, til høire poesien (Wergeland i inspirasjonens øieblikk), til venstre videnskapen (Niels Henrik Abel, Sophus Lie og P. A. Munch) og utenfor denne tidens mekanisering.»

Men utlånssalens «fornemste pryd» var Carl Deichmans boksamling, som var «opstillet i 3 sidegallerier, trappeformig anbragt over hverandre langs begge langvegger, bak pilarene». Bladet bemerka også at «En svakhet ved bygget, som uten all grunn blir lagt arkitekten til last, er de mange trapper op til publikums hovedrum. Disse trapper er imidlertid en uundgåelig følge av tomtens egenart. Det er 10 meters høideforskjell mellem bibliotekets hovedinngang og nivået på Hammersborg».

Les også: Da Løkkas lesehester fikk bibliotek

Arbeiderbladet viste til en annen svakhet som ble nevnt i takketalen fra byggekomiteens formann, nemlig «det litt ømme punkt for mange av byens borgere, kolonnaden», det vil si søylerekka på nordsida, «som står der så tilsynelatende uten hensikt. Den skriker mot himmelen, sa han, men det er det den skal. Kolonnaden skal nemlig minne myndighetene om at byggverket ennu ikke er ferdig, men at det mangler en fløi som skal flankere portalen på nordsiden. Først når den er reist, vil man kunne bedømme hele byggverkets arkitektoniske virkning.» Den muligheten fikk man som vi kan se, aldri.

Kilder: Nils Johan Ringdal: By, bok og borger – Deichmanske bibliotek gjennom 200 år, St. Hallvard 2002/4, Aftenposten 1933.08.22 og 23., Arbeiderbladet 1933.08.23, Store Norske leksikon, Wikipedia.