Blant fillepellere og skraphandlere

Et av mine sterkeste barndomsminner er å samle skrapmetall sammen med faren min i nedlagte fabrikker.

Av Johanne Bergkvist

Gamle kabler og rør ble til gull hos skraphandleren på 1980-tallet da jeg vokste opp, slik det hadde vært for pappa på 1950-tallet. Resirkulering har en lang historie, der fillepellere samlet klesfiller, metall, flasker og bein og solgte videre til byens mange skraphandlere.

Anton Andresen ble født i 1890 og fortalte i Folkemuseets minneinnsamling Arbeiderminner om alle avfallsforretningene i Kristiania, gjerne kombinerte koks- og parafinutsalg med skiltet «Her kjøbes filler, ben, jern, metaller, flasker m.m». Her skaffet han og kameratene sine beskjedne inntekter. Men ikke bare barna i gata samla skrot. En egen yrkesgruppe gikk gjennom søppeldunkene for å finne skatter:

«Et annet trekk i gatebildet var Fillepellerne. De gikk med en pose eller sekk på ryggen. Noen av dem med en gammel barnevogn, samt en kjepp eller jernkrok som de gravde i søppelkassene med for å finne filler-bein-jernskrot eller annet avfall. Denne geskjeften holdt seg i mange år og det måtte ha vært mange av dem.»

Mens småguttene fikk sine inntekter i utkantene av byen hvor det lå en rekke avfallsforretninger, hadde derimot «De profesjonelle fillepellerne … sin sentral hos en skraphandler i Hausmandsgt. rett imot Gassverket, der som «Blå Kors» nå ligger. Der var det et stort treskur hvor avfallet var sortert med filler i ett hjørne og bein i et annet og med hauger av kopper, sink og jernskrot og ikke å forglemme flasker.»

Saken fortsetter under bildet.

Fillepelleren Fridtjof Kristian­­sen med sin håndkjerre ca. 1955. Han levde av å gå rundt og kjøpe metall, flasker og tøy. Han ble i bybildet kjent som «Luse-Frants», noe som ikke skyldtes lus, men en nervesykdom som gjorde at det så ut som han klødde.
Foto: Oslo museum

Fillepelleren Fridtjof Kristian­­sen med sin håndkjerre ca. 1955. Han levde av å gå rundt og kjøpe metall, flasker og tøy. Han ble i bybildet kjent som «Luse-Frants», noe som ikke skyldtes lus, men en nervesykdom som gjorde at det så ut som han klødde. Foto: Oslo museum

Forretningen Anton beskrev var M.P. Olsens jern- og kludevareforretning i Hausmannsgate 6. Den lå der hvor Blåkorsgården ligger i dag. Butikken kjøpte både skrapmetall og stoffrester som ble brukt til klesindustri, møbelstopping og industri og skipsfart. Både metall og stoff var altså søppel med verdi. Beinrester gikk til knappeproduksjon. De reklamerte i adressebøkene med «indkjøb og Export af alle slags Affaldsartikler». Telegramadressen var «Klude».

Innsamling av skrap og tungt søppel krevde en helt annen organisering enn håndkjerrer. Mange kom inn med båter med store partier skrapmetall og annet de hadde samlet inn langs kysten. I en drapssak fra 1904 får vi innblikk i aktiv skraphandel langs Akerselva. Den drepte bodde da i en skøyte og hadde nettopp reist rundt og kjøpt opp avfall av forskjellig art. I lomma hadde han kvittering fra nettopp M.P. Olsens jern- og kludeforretning, som lå like ved Akerselva og Hausmanns bru. Her hadde han levert 1500 kg metall, bein, tang, malm og seilduk for nesten 61 kroner. Til sammenlikning var en daglønn for en veiarbeider i 1905 på kroner 2,90,-

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

I 1907 oppfordret oppsynsmannen i Renholdsverket til offentlig godkjente klutesamlerdistrikter. Hensikten var å gjøre dette til «et anerkjent og aktverdig levebrød for hederlige folk». 49 av byens fillesamlere skrev seg på en liste. Den yngste var 31, den eldste 84. Lengst fartstid hadde en 67-åring med tretti år i bransjen. De ønsket seg nå eneretten på plukking av salgbart avfall, med et offentlig skilt som skulle holde uvedkommende unna søppelkassene. Den 42 år gamle Knud Martin Jensen hadde blitt sagt opp fra jobben som glassmester på grunn av kronisk sykdom, og gikk nå en rute på åtti gårder om dagen, tre ganger daglig. Han klarte da å få en fortjeneste på 2,5 kroner om dagen, ikke langt under en hjelpemann i Renholdsverket. Forslaget strandet på en paragraf i handelsloven. For å få til en bevillingsordning, mente politiet av virksomheten måtte defineres som handel i lovens forstand, og dermed kunne bevilling bare gis til skraphandlere som kjøpte varene, men ikke til de som sorterte søpla. Politiet mente likevel at klutesamling var en fri næring, som ikke krevde tillatelse fra politiet.

Kilder: Oslo byarkiv, Byvandringen Søppel, smitte og stank, 2019 Norsk folkemuseum, Arbeiderminner; Torstenson, Fra nattmann til renholdsverk, 1997

Av Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv.