Jeg synes jeg hører dem, stemmene som innett hvisker «Hvorfor faen skal noen sette opp en utslitt rønne midt i fleisen på Stortinget? Jævla kunstnere.» Og ja, det er forståelig. Særlig pent er det jo ikke med et enkelt, slitent hus på den velfriserte plassen foran Stortinget. Tankene gir grunn til å reflektere over hvorfor huset oppleves som en så stor provokasjon.
Inne på Stortinget har folkets representanter tatt viktige og gode valg som har kommet oss alle til gode. Den norske velferdsstaten er smurt av inntektene fra Nordsjøen, og oljen har indirekte kommet norsk kunstnerøkonomi til gode gjennom stipender og innkjøpspolitikk. Men det er ikke det som er tema for denne kommentaren, selv om også Marianne Heske (født 1946), kunstneren bak «House of Commons» (som huset heter så lenge det står foran Stortinget), sikkert har fått sin del av oljekronene – i likhet med alle i det norske samfunnet. Dessuten, i parentes bemerket, er det grunn til å minne om at norske kunstnere selv har sørget for sin egen økonomi ved å bygge opp fond fra rettighets- og vederlagsordninger som blir sprøytet tilbake til kunstnerne.
Det som er viktig med dette huset er påminnelsen det gir stortingspolitikerne og alle oss andre om hva det egentlig er som har gitt oss grunnlaget for den velferdsstaten vi nyter godt av i dag. Det er ikke inntektene fra oljen, men generasjoners slit i århundrer opp gjennom historien. Det er mentaliteten til dem som har ryddet landet. De som har bygd opp industrien. De som har røktet havet. Gode mennesker som har levd under harde kår. Som har bygd sine hus med egne hender.
Det enkle huset har stått til forfall i Elvestadkrysset i Indre Østfold. Det ble bygd midt på 1800-tallet, omtrent samtidig som Stortinget sto ferdig i 1866. Det var bebodd fram til 1964, og det har løpt mange barn inn og ut av døren som nå vender mot Slottet. Men siden huset er bygd av solide materialer har det ennå ikke falt sammen. Og nå, når det står midt iblant oss, kan vi se at det er lagt tid og kjærlighet i detaljene. At det er et vakkert hus bak den slitte fasaden. Huset skulle rives for å gi plass til ny motorvei, og med hjelp fra Statens vegvesen fikk kunstneren demontert huset og satt det til lagring. Nå skal det stå foran Stortinget til ut i januar.
Det viktigste dette huset kan minne oss om er hvor viktig det er å ha et hjem. Et sted der du hører til, der du føler deg trygg, der du kan søke tilflukt og hvile. Det er ingen selvfølge. Ideen om å eie sitt eget hjem er dypt rotfestet i den norske folkesjelen, og det er grunn til å minne om dette når stortingspolitikerne skal debattere flyktningpolitikken. La oss håpe de husker dette når de ser ut på «House of Commons» mens de tar sine beslutninger. Ellers kan vi jo komme til å kalle Stortinget for «House of Lords». Det vil de sikkert ikke like, politikerne som er der for vår skyld.
Det er blitt mye snakk om standard på asylmottakene. Når et stort antall plasser må skaffes på kort tid må vi tenke utradisjonelt og ta i bruk bygninger som ikke har vært vedlikeholdt slik de burde. Men jeg er overbevist om at de fleste flyktninger ville prist seg lykkelige hvis de hadde kunnet overta dette huset. Selv et utslitt hus som står til forfall kan bli et verdig hjem.
LES OGSÅ: Magi(ker)en fra Tafjord
Denne helgen er siste mulighet til å se et annet kunstverk som snakker om det samme. I den store hallen i Oslo rådhus, der Nobels fredspris skal deles ut senere i høst, er det til og med søndag mulig å se «La Zon-Mai», (fransk slang for «Maison»/hus), en multimedia-installasjon der 21 dansere viser sin opplevelse av begrepet «hjem». Alle er første eller annen generasjons innvandrere, og de ble filmet i deres egne hjem, enten de hadde bodd der lenge eller bare hadde dem midlertidig. Installasjonen, som er plassert i rådhuset av dansefestivalen CODA, er også et hus, men her ser vi dansernes bevegelser projisert på husets vegger og tak.
Marianne Heskes slitne hus er ingen enkel husmannsplass. Det har to etasjer og store vinduer. Men det er bygd med enkle midler, materialer og kunnskap som har gjort at det har overlevd 150 år. Det kunne sikkert stått i hundre år til hvis noen hadde tatt vare på det. En effekt av dette er at Marianne Heskes kunstnerskap settes i et nytt perspektiv. Hun fikk sitt gjennombrudd med «Gjerdeløa», en enkel og mye eldre utløe som hun flyttet fra en trang dal i vestlandsbygda Tafjord til Centre Pompidou i 1980. Der ble det betraktet som en usedvanlig kuriositet. Det enkleste har vært å kun tenke på det som kunst, noe som ble forsterket med utstillingen på Astrup Fearnley-museet i fjor høst. Med «House of Commons» settes også «Gjerdeløa» inn i et sosialhistorisk perspektiv. De to husene gir kunsten en grenseoverskridende effekt. De blir en påminnelse om historiens komplekse sammenhenger og gir oss ledetråder for hvor og hvordan vi skal finne veien videre. Det det dreier seg om er verdighet og respekt. Intet mindre.