Beste vestkants opprinnelse

På begynnelsen av 1800-tallet syntes Christianias overklasse at området der Slottet ligger nå, lå altfor langt unna byen til at de ville bosette seg der. For ifølge «Nordiske Billeder» gikk ikke «fine Folk» på denne tida til fots, ikke en gang på «Visiter i det nærmeste Nabolav».

De kjørte eller ble kjørt i hest og vogn eller «endog lod sig bære i Portechaise». Altså i en bærestol. Men etter at Slottet sto ferdig i 1848 endra innstillinga seg: «det faldt nu ogsaa af sig selv, at den rigere Deel af Byens Indbyggere stedse fik større og større Lyst til at opføre sig Boliger i det nye Slots Nærhed.»

Saken fortsetter under bildet.

Det var fortsatt ganske landlig i Homansbytraktene i på 1870-tallet. Bygningen på bildet hadde adresse Hegdehaugsveien 19. Foto: Jens Peter Broch/Oslo museum

Blant dem som greip sjansen til tomtespekulasjon, var høyesterettsadvokat Peter Jacob Homan og ekspedisjonssjef Johan Collett. Sammen kjøpte de løkka Frihedssæde i 1853 og begynte å stykke ut tomter langs to gater som ble hetende Josefines gate og Oscars gate. De skulle komme til å utgjøre kjernen i Homansbyen.

Så sikker var Homan på suksess, at han i 1854 fikk fordobla byggearealet ved å kjøpe en del av løkka Frydendal sammen med en ny kompanjong, Lars Rasch. Oscars gate og Josefines gate ble nå forlenga til Uranienborgveien.

Tomtesalget gikk treigt de første åra, enda folketallet i Christiania var i voldsom vekst. Spekulasjonen bar ikke frukter før Jacob Homans yngre bror Henrik trådte inn på arenaen i 1857. Han skal ha unnfanga ideen om å selge eiendommene ferdig utbygd med murvillaer, uthus og opparbeida hager.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Den seinere stadskonduktør Georg Andreas Bull ble hyra inn som arkitekt. Oppdraget var å tegne «smukke og tidssvarende Boliger» for «den mest velhavende og dannede Deel af Befolkningen». Absolutt ikke «den hurtigst og billigst mulige Opførelse af simple Huse» – som på Sagene og i andre østlige forsteder.

Bull høsta inspirasjon fra mange ulike stilarter. Resultatet ble et helhetlig, men alt annet enn ensformig preg. Enkelte hus kunne ligne en middelalderborg, et askepottslott eller en finurlig marsipankake. Han tegna så å si alle villaene som ble reist mellom 1858 og 1865, men seinere fikk også andre arkitekter slippe til. Da ble Uranienborghøyden innlemma og blant annet Uranienborg Terrasse anlagt.

Les om Borgen svenskene ikke klarte å ta

Brødrene Homan traff blink med sin salgsstrategi. De dannede klasser likte det de så. Nå var det blitt populært å bo landlig. Christiania-borgerne ivra nå etter å komme bort fra byens illeluktende og bråkete virksomheter. Helst ville de bo landlig i byen. Og Homansbyen kom til å oppfylle begge krava.

I 1859 ble strøket innlemma i hovedstaden, og for å ivareta strøkets landlige karakter, krevde selgerne at tomta ikke måtte «benyttes paa nogensomhelst Maade, der kan medføre Støi eller Ureenlighed. Der maa saaledes ikke anlægges offentligt Forlystelsessted, Keglebane, Smedie eller Kobberslagerværksted, Garveri eller deslige, ligesaalidt som der paa samme maa haves Øl- eller Brændeviinsudsalg.»

Saken fortsetter under bildet.

Køkeritz-dammen lå mellom dagens Holtegata, Professor Dahls gate og Bogstadveien. I gamle dager gikk folk på skøyter der om vinteren. Bildet er fra cirka 1870. Foto: Olaf Martin Peder Væring/Oslo museum

Husa skulle ligge på linje bak på tomta og ha stor hage med åpent gjerde mot gata. Nødvendige onder som uthus, fjøs og staller skulle skjules bak villaene. En faktor som stimulerte etterspørselen, var den store brannen i nedre del av kvartalene i 1858. Mange velhavende familier var blant dem som måtte finne seg nye boliger. Og det var i hovedsak folk fra øvre middelklasse som flytta til Homansbyen.

Mange var embetsmenn, blant dem amtmann Collett, jernbanedirektør Phil, sorenskriver Erichsen, ekspedisjonssekretær Oppen, general Beichmann, professor Christie, artillerikaptein Grüner og professor Caspari.

Les reportasje: Tenåringsjentene: Hva har Ella (102), Astrid (81), Anne (55), Stine (33) og Leonora (15) til felles? (Dagsavsien+)

Ifølge sistnevntes sønn Theodor var det i den «stille, sollyse villabyen med sine plaskende vandspring, duftende syrener og sin høikonservative garde av professorer» en selvfølge å holde Morgenbladet.

Avisa var «med sit saftige gloseforaad den daglige manna for den gamle konservative garde». Men avisa ble regna som «dyr, meget dyr», også blant de velhavende i Homansbyen. Professorpappaen så seg derfor nødt til å spleise på abonnementet med «kammerherren» og «en gammel enkefrue i nr. 13». Som initiativtaker fikk han visstnok lese avisa først, til frokost, mens kammerherren måtte vente til ettermiddagskaffen og enka helt til aftenteen.

Kilder: Nordiske Billeder: Prospecter fra Danmark, Norge og Sverig i Træsnit med Text, Byminner 3/1962, Myhre: Hovedstaden Christiania, Oslo byleksikon, artemisia.no/arc/historisk/oslo/homansbyen, Bydelsutvalg 2: Byen bak slottet, Muri: Oslo – før bilene fylte våre gater, Caspari: Fra mine unge aar, Boye: Den gang det het Christiania, homansbyenvel.no/Guide for Homansbyen

PS! Du leser nå en åpen artikkel. For å få tilgang til alt innhold fra Dagsavisen, se våre abonnementstilbud her.