Barnehagens plass i historien

Kjært barnepasstilbud har hatt mange navn opp gjennom årene. Det første i byen kom på østkanten.

Av Johanne Bergkvist

I over 180 år har det vært drevet barneasyl, daghjem, barneparker og barnehager i Oslo. De første barneasylene hadde oppbevaring og moralsk oppdragelse på dagsorden, mens fra begynnelsen av 1900-tallet ble det etablert barneparker og folkebarnehager som la vekt på barnas egenverdi.

Kristianias første barneasyl for jenter og gutter ble etablert på Vaterland i 1838. Barneasylene skulle føre tilsyn med barn fra byens fattige arbeiderforsteder fra to års alder til skolestart. Oslo Bys Vel var initiativtaker. Formannsskapet vegret seg for å ta over driften, men ga tilskudd fra 1840.

Samme året begynte Christiania Sparebank også å gi økonomisk støtte. Fram til 1886 ble det opprettet tolv asyler i Kristianias arbeiderstrøk: Grønland, Bergfjerdingen, Pipervika, Enerhaugen, Sagene og Grünerløkka, så Hegdehaugen, Rodeløkka, Kampen, Vålerenga og Hammersborg.

Saken fortsetter under bildet.

Tøyenkirkens barnekrybbe i Herslebs gate 43 åpnet i 1911, slik at småbarn med mødre som arbeidet fikk ordentlig tilsyn. Foto fra 1941.
Foto: Rigmor Dahl Delphin/Oslo Museum

Tøyenkirkens barnekrybbe i Herslebs gate 43 åpnet i 1911, slik at småbarn med mødre som arbeidet fikk ordentlig tilsyn. Foto fra 1941: Rigmor Dahl Delphin/Oslo Museum

Målet var todelt. Fattige barna trengte oppbevaring, slik at mødrene og eldre søsken kunne arbeide. For kommunen var det billigere å gi tilskudd til barneasylene enn å gi fattigstøtte. Men barna skulle også oppdras.

Opprettelsen av det første asylet ble begrunnet med at oppdragelsen av de fattige barna manglet både penger og moral:

«Den første Mangel bevirke baade fysisk og moralsk Skade: Børnene erholder slet Pleie, mangler frisk Luft og, paa Grund af udsel Beklædning tilstrækkelig Bevegelse: heraf følger svagelig Helbred, ofte Sygdomme. Den legemlige Velvære der bidrager saa meget til en glad Barndom, savnes, Ansigterne ere blege og gustne».

Barna fikk andakt og undervisning, og måtte arbeide med å plukke drev (tauavfall) og filler som ble brukt til reperbane og papirfabrikker. Arbeidet skulle veksle med lek to ganger om dagen. Asylene skulle få barna vekk fra «Gadelives demoraliserende Indflytelse». Målet var å få fromme, glade, gudsfryktige kvinner og menn med sunn forstand, og det ble lagt vekt på at barna var ikke bare ustadige og aleine på gatene, men også «forkjælet». Disiplinen sto ikke bare i motsetning til omsorgssvikt, men også ømhet og kos.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Fra 1916 ble barneasylene drevet av kommunen alene, og i 1925 ble de videreført som daghjem. Daghjemmene tok inn barn i alderen tre til sju, mens det ble opprettet barnekrybber for småbarn opp til treårsalderen. I planen for daghjemmene fra 1927 ble det lagt vekt på at målet var: «et trygt og godt oppholdssted for barna, å gi dem anledning til sund og naturlig beskjeftigelse av samme art som en god og forstandig mor gir sine barn». Barna skulle lære renslighet, orden og høflighet og være mest mulig ute i fri luft.

Fra 1917 ble det levert gratis mat til alle daghjemmene, middag, skolefrokost og melk. Fra 1932 fikk barna en halv appelsin tre dager i uka.

Rundt første verdenskrig vokste det fram en bevegelse om å få barna ut fra bakgårdene til byens parker. Lys, luft og lek var godt for kropp og sjel. Lekeplasser ble bygget, og plasser for parktanter ble satt av i byparkene. I 1920 ble den første kommunale folkebarnehagen etablert i eventyrsalen i Deichmanske biblioteks filial på Schous plass.

Saken fortsetter under bildet.

Barneparkene gjorde byparkene om til barnas fristed fra tida rundt første verdenskrig. Folk bodde trangt, men flere la vekt på barnas behov for lek og friluft. Her fra barneparken i St. Halvards gate på Galge­berg i 1953. Foto: Finn Mørch, Oslo Museum
Foto: Finn Mørch, Oslo Museum

Barneparkene gjorde byparkene om til barnas fristed fra tida rundt første verdenskrig. Folk bodde trangt, men flere la vekt på barnas behov for lek og friluft. Her fra barneparken i St. Halvards gate på Galge­berg i 1953. Foto: Finn Mørch, Oslo Museum

Det skulle ikke gis undervisning, men barna skulle utvikle sin oppfatningsevne gjennom samtaler, eventyr, sang og lek. Innimellom skulle de beskjeftiges med lettere arbeid. Barnehagen skulle være gratis, og ha en sterkere pedagogisk profil enn daghjemmene. Søkelista var lang, og de 60 første barna som fikk plass skulle alle begynne på skolen året etter.

«Hvor skal vi anbringe våre barn?» spurte fortvilte mødre i 1930.

Det fantes da barnehage, daghjem eller barnekrybbe bare til en av tjue førskolebarn. Lov om barnehager ble innført i 1975. Her ble barnehager definert som pedagogisk tilrettelagt virksomhet for førskolebarn. De tidligere daghjemmene ble nå etter loven heldagsbarnehager.

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv.