Aftenpostens bilde av redaktør Espen Egil Hansen – som selv lever åpent med en annen mann, og som overrekker Mohsan Raja beviset på at han er kåret til «Årets Osloborger», med ordene «Du representerer noen av de beste verdiene» – har gått som en farsott i sosiale medier. Rajas Facebook-post om homofile fra i sommer innfelt. FAKSIMILER FRA FACEBOOK

«Årets Osloborger»: Når helteglorien brister

I et samfunn definert av sosiale medier er veien til offentligheten kortere enn noen gang. Det gjør fallhøyden desto større.

Det skulle være den årvisse klappen på skulderen til en person som har gjort en ekstraordinær innsats i og for Oslo. Aftenpostens lesere kåret Mohsan Raja til Årets Osloborger basert på de opplysningene de fikk gjennom avisen, om hans innsats som frivillig utenfor Politiets utlendingsenhet på Tøyen. Natt etter natt sto han sammen med andre og tok imot kalde og redde flyktninger med omsorg og øyeblikk av trygghet. Den gjerningen traff – som Aftenpostens sjefredaktør Espen Egil Hansen helt riktig påpekte – «en nerve» hos folket. Men om Aftenposten oppdaget nerven, glemte de åpenbart ryggmargsrefleksen som normalt er rettesnoren i enhver redaksjon. De sjekket ikke bakgrunnen hans eller hvilke holdninger han har. Derfor oppdaget de ikke bristen mellom Rajas humanistiske omtanke for flyktningene og hans fiendtlige holdning til homofile. Det gjorde derimot det store «vi» på Facebook. Og i en mediestille uke før jul finner norsk offentlighet ingen nåde for den som selv fordømmer andre.

Da Aftenposten selv foretok undersøkelser rundt Raja, kunne de videre skrive at han er dømt for vold og narkotikaforbrytelser, og at han har skrevet «Død over Israel» og «Lenge leve Sharia» på sosiale medier. Aftenposten skriver videre om «Rajas stil som aggressiv, konfronterende og lite konstruktiv», og at hans konflikthåndtering gjør at «mange kvinnelige frivillige ikke har ønsket et samarbeid med Mohsan». Spørsmål vi neppe får klare svar på er hvorvidt Aftenposten hadde latt Raja bli kandidat om de hadde visst dette, og hvorvidt leserne hadde stemt han fram om opplysningene hadde vært kjent. Svaret er trolig nei på begge.

Det er en lei situasjon Mohsan Raja har kommet i, og det er like lett å rope ut at han selv er skyld i det som det er å hovere over Aftenposten. Men saken er at både Raja og Aftenposten har malt seg inn i et hjørne. Raja fordi hans angrende oppgjør med egen fortid og uttalelser gis med åpenbare forbehold, og fordi han ikke var forutseende nok til å utdype sitt kandidatur som Årets Osloborger. På den annen side er han heller ikke en politiker eller toppleder som må veie egen fortid opp mot framtidige verv. Intervjuet på Dagsnytt Atten 21. desember, der han beskrev terrorangrepet i New York 11. september 2011 som en «inside job» og støttet en av de fremste Taliban-ideologene fordi «han er soldat, jeg liker soldater», viste med all tydelighet at Rajas erfaring som offentlig person er svært begrenset.

Aftenposten på sin side har gått i den fellen å ta en medborger for gitt, at en person som kommer i offentlighetens søkelys verken er mer eller mindre enn saken han representerer. I tidligere år, når en Frode Kyvåg, Fabian Stang, Wenche Foss eller en Finn Abrahamsen har fått Osloborger-utmerkelsen, har avisen vært på trygg grunn. Men i et medieklima der alt regnes i minutter og klikk, går vitale opplysninger tapt når sak bygges uten at fundamentet er på plass. Raja stilte neppe opp som medmenneske for sin egen karrieres skyld eller for en plass i rampelyset. Han gjorde i bunn og grunn en heltegjerning, og vår tradisjonelle og instinktive oppfatning av helter er at de er helstøpte, slik Nansen, Amundsen og andre mindre historiske skikkelser en gang ble vurdert. I dagens gjennomsiktige samfunn er imidlertid så vel gamle polfarere som nye helter blitt avkledd med store brister og laster. Informasjonssamfunnet er den anonymitetens og glemselens verste fiende, og slik reiser denne saken interessante spørsmål rundt en rekke aspekter. Hvor godt skal vi tåle menneskers svakheter, manglende kunnskap, fordommer og ren dumhet?

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Da det viser seg at Mohsan Raja ikke er helstøpt likevel, blir det hans forsvar av egen sak som avgjør hvorvidt vi kan tåle at han har en fortid. Han sier han angrer, og at han ikke er stolt over sin fortid. Men så langt har han ikke vært overbevisende uttalelsene. Oslo-profiler som Fabian Stang og Stian Berger Røsland, og andre offentlige stemmer som Venstres Abid Raja, Per-Kristian Foss og Syn og Segn-redaktør Knut Aastad Bråten, har reagert sterkt på hans holdninger. «Humanismen må vere heilhjarta, inkluderande, og gjelde for alle», skriver Bråten i Aftenposten, mens Finn Schjøll sier til Nettavisen: «Jeg heier på ham. Jeg vet noe han ikke vet, og uttalelsen hans er bare uvitenhet. Jeg tror han er et utmerket menneske». Begge er konstruktive innspill.

I likhet med Trond Ali Lindstad, som fikk Kongens fortjenstmedalje inndratt på grunn av nedsettende ytringer om homofili og jøder, fikk heller ikke Mohsan Raja være helt lenge. Selv om Rajas «fortjenestemedalje» er mindre offisiell, er heller ikke hans ytringer forenelige med de verdiene som skal kjennetegne et forbilde i en by og et land hvor mange fortsatt må kjempe for toleranse og likeverd. Og holdningene hadde ikke blitt mer spiselige om de ikke hadde nådd offentligheten. Det blir en diskusjon Aftenposten må ta med seg selv, sammen med evalueringen av hvorfor de lot Raja stå alene i stormen uten å ha bedt om det. Men i et større bilde viser utmerkelsen av Årets Osloborger at også Oslo er en by med mennesker som ikke er helstøpte. Om engasjementet for å hjelpe andre til enhver tid må veies opp mot det man tidligere har sagt, gjort eller tøffet seg med på sosiale medier, blir summen av frykten for represalier fra offentligheten høyere enn summen av feil man begår. Så kan man selv regne seg fram til hva som gir det kaldeste samfunnet.